Fagpressenytt

De er - det må de være - glad i barn og unge. Hvis de ikke liker den oppvoksende slekt, hvis de ikke trives med dette «gåtefulle folket» som den svenske trubaduren Olle Adolphson synger om, så kan de ikke være i skolen.
Svært mange lærere har også følelsen av at de som yrkesutøvere har en misjon. De har fag og kunnskap de ønsker å formidle, om enn på ulikt vis. De er lykkelige når de kommer fra en vellykket time. Og de fleste er sårbare. De synes det er vondt å stå alene når det butter.
Ja - mye er likt. Men mye er også ulikt. Lærere har ulike styrker. Noen er fantastiske formidlere. En gang besøkte jeg en klasse i en naturfagstime. Læreren var en ung, nytilsatt jente på 24 år. Temaet var blomster, som jeg aldri har interessert meg det aller ringeste for. Læreren startet timen med et spørsmål: «Har noen av dere tenkt over hvordan det er mulig at en svak, liten stilk kan vokse opp gjennom asfalt?» Elevene ristet på hodet. Noen mumlet nei, nærmest for seg selv. Heller ikke jeg hadde tenkt på dette. «Men er det ikke merkelig da? At noe så lite og skjørt kan presse seg fram gjennom noe så kompakt?» Jo, alle, meg selv inklusive, syntes naturligvis det. Og etter hvert som timen skred fram, glemte jeg at jeg var rektor. At dette var en nytilsatt lærer, som jeg skulle følge og rettlede. Det som betydde noe for meg der og da, var å få svar på et spørsmål jeg aldri hadde stilt meg. Jeg ble en nysgjerrig elev blant andre nysgjerrige elever. Denne læreren var, som man forstår, en god formidler.
Noen lærere er kanskje svakere på akkurat det, men de kan være fantastiske til å organisere prosjekter, gruppeoppgaver og andre pedagogiske opplegg. Andre er suverene på gode og konstruktiv