Forskerforum
06.03.2017
De som skal skape fremragende undervisere, kan i alle fall lære én ting av «foreleserdronninga» fra Høgskolen i Østfold: Det krever knallhardt arbeid.
Det første Mari Kjos Hellum1 gjør når jeg ankommer seminarrommet hennes ved Høgskolen i Østfold (HiØ), er å ønske meg velkommen med en god klem. Så snur hun seg mot sine 20 studenter og sier «Nå skal vi lage show for ham, ikke sant? ! »
Dette er altså en av landets beste forelesere i aksjon. Den 41-årige litteraturviteren Hellum, som underviser bachelorstudentene ved HiØ i retorikk, ble i høst omtalt som selveste «foreleserdronninga» i en kåring arrangert av Morgenbladet. I dag foreleser hun ikke, men orienterer og svarer på spørsmål om muntlig eksamen.
- En liten advarsel om sensor: Han kan se litt skummel ut, men han er snill på bunnen.
Hellum forsvinner inn i en liten anekdote om da hun studerte i Bergen, og syntes det var litt skummelt å sitte på kontoret til veilederen Atle Kittang.
«Men han hadde alltid svømmebadebuksen sin hengende på en stol der, og det hjalp å se på den. »
Hun avbryter seg selv.
«Ja, det hørtes kanskje litt kinky ut, men det var koselig, altså. » Studentene ler.
«Og det dere skal huske, er at sensoren deres ser kanskje streng ut, men han elsker Hello Kitty! »
De ler enda mer.
Mens Hellum snakker, beveger hun seg konstant rundt i seminarrommet. Når en av studentene spør om noe, snur hun seg raskt, strekker halsen ut som en stork, og holder intens blikkontakt mens hun svarer. Når hun sier noe ironisk, svikter hun i knærne. Når hun skal understreke noe, krummer hun ryggen og stikker albuene ut, som en stork i ferd med å imitere en gorilla. Alle øynene i rommet er limt til henne helt til hun avslutter timen med en siste oppmuntring:
«Nå har vi full kontroll, ikke sant? »
En student hever stemmen:
«Og når vi drar herfra, kommer alle til å begynne å gråte, og så ringer vi Mari. »
«Ja, men sånn er livet, dette greier vi! » sier Hellum. «Men Mari», sier en annen student, «det skal sies at dette hadde ikke vært mulig uten deg. »
Hellum krøker seg sammen, stikker hånda i lomma og går mot henne:
«Ja, Alexandra, da har jeg en femtilapp til deg her ... » Folk ler igjen. Så retter Hellum seg opp og skifter toneleie. «All right, da kjører vi, mine damer og herrer! »
Men det er ikke helt ferdig ennå, for når studentene er på vei ut døra, står hun der og skryter av dem, tar dem på albuen og drar dem litt i håret. Og når hver av dem forsvinner ned korridoren, vinker hun etter dem, på minst tre ulike vis.
Etter en sånn behandling er det lett å skjønne at studentene hennes nominerte og stemte henne fram i Morgenbladets kåring. Og nå skal slike som henne få enda mer oppmerksomhet: Den ferske kvalitetsmeldingen for høyere utdanning legger stor vekt på at undervisningen skal få høyere status og kvalitet. Men hvordan skal kvalitetsmeldingens iverksettere analysere Hellums m
Gå til medietDette er altså en av landets beste forelesere i aksjon. Den 41-årige litteraturviteren Hellum, som underviser bachelorstudentene ved HiØ i retorikk, ble i høst omtalt som selveste «foreleserdronninga» i en kåring arrangert av Morgenbladet. I dag foreleser hun ikke, men orienterer og svarer på spørsmål om muntlig eksamen.
- En liten advarsel om sensor: Han kan se litt skummel ut, men han er snill på bunnen.
Hellum forsvinner inn i en liten anekdote om da hun studerte i Bergen, og syntes det var litt skummelt å sitte på kontoret til veilederen Atle Kittang.
«Men han hadde alltid svømmebadebuksen sin hengende på en stol der, og det hjalp å se på den. »
Hun avbryter seg selv.
«Ja, det hørtes kanskje litt kinky ut, men det var koselig, altså. » Studentene ler.
«Og det dere skal huske, er at sensoren deres ser kanskje streng ut, men han elsker Hello Kitty! »
De ler enda mer.
Mens Hellum snakker, beveger hun seg konstant rundt i seminarrommet. Når en av studentene spør om noe, snur hun seg raskt, strekker halsen ut som en stork, og holder intens blikkontakt mens hun svarer. Når hun sier noe ironisk, svikter hun i knærne. Når hun skal understreke noe, krummer hun ryggen og stikker albuene ut, som en stork i ferd med å imitere en gorilla. Alle øynene i rommet er limt til henne helt til hun avslutter timen med en siste oppmuntring:
«Nå har vi full kontroll, ikke sant? »
En student hever stemmen:
«Og når vi drar herfra, kommer alle til å begynne å gråte, og så ringer vi Mari. »
«Ja, men sånn er livet, dette greier vi! » sier Hellum. «Men Mari», sier en annen student, «det skal sies at dette hadde ikke vært mulig uten deg. »
Hellum krøker seg sammen, stikker hånda i lomma og går mot henne:
«Ja, Alexandra, da har jeg en femtilapp til deg her ... » Folk ler igjen. Så retter Hellum seg opp og skifter toneleie. «All right, da kjører vi, mine damer og herrer! »
Men det er ikke helt ferdig ennå, for når studentene er på vei ut døra, står hun der og skryter av dem, tar dem på albuen og drar dem litt i håret. Og når hver av dem forsvinner ned korridoren, vinker hun etter dem, på minst tre ulike vis.
Etter en sånn behandling er det lett å skjønne at studentene hennes nominerte og stemte henne fram i Morgenbladets kåring. Og nå skal slike som henne få enda mer oppmerksomhet: Den ferske kvalitetsmeldingen for høyere utdanning legger stor vekt på at undervisningen skal få høyere status og kvalitet. Men hvordan skal kvalitetsmeldingens iverksettere analysere Hellums m
