I eit innlegg i Forskerforum skriv han at vedtak som arkivarane gjer, vil ha irreversible konsekvenser for arkivbrukerne, det være seg historikere eller andre som har behov for å skue bakover i tid. Thime har nyleg gjeve ut bok om arkivarbeid før 1817, og det er i samband med denne bokutgjevinga han har teke opp desse problemstillingane.
- Også i tidlegare tider sleit dei med tilsvarande problemstillingar om kva som skal takast vare på i arkiva, seier han.
Halvparten blir kasta
Det er Riksarkivaren som bestemmer kva som skal kasserast, og kva som skal bevarast av materiale i offentleg forvaltning.
- Dette er ofte svært vanskelege avgjerder. Om ein ser på alle vedtak om kassasjonar opp gjennom tidene, så er det mykje som kan diskuterast. Difor er det viktig at andre enn arkivarane følgjer litt med på kva som faktisk blir vedteke, og kan kome med alternative synspunkt. Eg saknar særleg engasjement frå forskarane, for dei vil faktisk kunne oppleve at det materialet dei treng, ikkje lenger er der. Det finst fleire eksempel på at forskingsarbeid ikkje let seg gjennomføre fordi materialet er borte.
I Noreg blir om lag halvparten av det som blir skapt i offentleg sektor, kassert før eller seinare.
- Det finst fleire eksempel på at forskingsarbeid ikkje let seg gjennomføre fordi materialet er borte.
- Det finst reglar for kva som skal bevarast i tre år, fem år, ti år, tjue år - og kva som skal bevarast for alltid. I dag er det stor grad av semje om at ikkje alt kan takast vare på. Det eg er bekymra for, er at avgjerdene blir tekne innanfor ein liten etat utan at andre i samfunnet ser ut til å bry seg. Då blir faren større for å trø feil. Det er også ei rekkje fagfelt arkivarane har avgrensa kunnskap om.
Thime seier det finst ei oversikt over kassasjonsreglar og vedtak som er gjorde, på nettsida til Arkivverket.
- Men det er vanskeleg å finne denne informasjonen, og kanskje kunne Riksarkivaren vore flinkare til å legge ut forslaga før dei blir vedtekne.
Blir oppdaga for seint
Marthe Hommerstad er leiar i Den norske historiske foreining (Hifo), ein organisasjon for historikarar som arbeider for historieforsking og historiefagets plass i samfunnet. Ho er einig i at forskarane godt kunne vere meir observante når det gjeld kva som blir kasta, og kva som blir teke vare på.
- Problemet er at vi ikkje veit kva historikarar i framtida vil spørje etter. Det vi synest er interessant i dag, er ikkje nødvendigvis det same som vil bli interessant om tjue eller hundre år. Manglar i arkiva vil vi ikkje oppdage før vi etterspør materialet, seier Hommerstad.
Den norske historiske foreining har engasjert seg i spørsmålet om omorganisering av Arkivverket, og har ikkje minst vore oppteken av at forskarane må ha tilgang til arkivmaterialet. Men spørsmålet om kassasjon har dei ikkje engasjert seg i, fortel ho.
- Når det gjeld nytt materiale, får arkiva inn så enorme mengder at det ikkje let seg gjere å ta vare på alt. Ei av dei store problemstillingane er langtidslagring av digitale arkiv, og i framlegget til ny arkivforskrift som no er ute på høyring, er dette eit viktig tema.
Må skjøne historia
Frode Ulvund er historieforskar og aktiv brukar av arkiv. Han meiner det er heilt nødvendig at arkivarane kasserer, og at dei gjer vurderingar av kva som bør takast vare på.
- I moderne tid vert det produsert så ekstremt store mengder med data, at skulle ein ta vare på alt mogleg, ville tilgangen til materialet bli heilt uhandterleg for forskarane, seier Ulvund, som er professor i historie ved Universitetet i Bergen.
- Det viktige for oss forskarar er å ha ein arkivarstand som kan vurdere kva som bør takast vare på. Mange fryktar at omorganiseringa av Arkivverket og den store vekta på digitalisering av arkiva vil føre til at IT-kompetansen blir prioritert, og at dette etter kvart vil gå ut over den historiske kompetansen. På lengre sikt kan dette gjere Arkivverket som institusjon mindre i stand til å vurdere kva som bør takast vare på.
- Ei rekkje forskingsfelt kan bli ramma om feil arkivmateriale blir kasta, seier Torkel Thime. Foto: Hung Ngo
