Slik ble Tydall en av dem som la grunnlaget for forståelsen av drivhuseffekten.
Dette skriver Dag O. Hessen om i boka «Karbon». Han er biolog og kjent for sin forskning på vann, økologi og evolusjon. Når forskning.no møter ham skal han snart til Svalbard for å forske på CO2- og metanutslipp i innsjøer på øygruppen.
Karbon, som alt liv er så avhengig av, har blitt en kime til voksende bekymring når det slår seg sammen med to oksygenatomer og danner drivhusgassen CO2.
I boken om karbon tar Hessen leseren med på en reise på karbonets veier i lufta, på landjorda og i havdypet. Slik blir det kanskje lettere å forstå hvordan klimaet reguleres og hvordan verdens beboere og bestanddeler påvirker hverandre i et gjensidig samspill.
For det er ikke klimaet som styrer livet, klimaet på jorden er skapt og opprettholdes av livet selv, minner Hessen om.
Den levende planeten
Mens Venus «brenner» under en tykk atmosfære av CO2 og litt nitrogen, lever mennesker og dyr i en behagelig atmosfære her på jorda.
- Mars og Venus har den gass-sammensetningen som naturlig innstilles, litt avhengig av hvor planeten ligger i solsystemet. Jorda er en merkverdighet på den måten at vi har veldig mye lavere CO2-nivå og veldig mye mer oksygen enn en gass-sammensetningen i likevekt ville vært, sier Hessen til forskning.no.
Det er fordi atmosfæren vi har i stor grad er opprettholdt av livet selv, en symbiose mellom de som bygger og de som brenner, som Hessen beskriver det. Plantene har evnen til å omdanne CO2 og solenergi til stivelse og frigi oksygen, mens andre organismer forbrenner energien som plantene har lagret og frigir CO2.
Et mylder av bakterier, sopp, alger, biller, dyr og mennesker er med i prosessen.
Da urtidskogene nærmest kvalte seg selv
For 300 millioner år siden, i periodene som kalles Karbon og Perm begynte oksygennivået i atmosfæren å ta seg opp.
Enorme sumpskoger dekket kloden. Restene etter disse skogene ble til olje, kull og gass under bakken. Disse svære karbonlagrene har ligget urørt helt til vi mennesker begynte å slippe det ut i atmosfæren i løpet av et historisk blunk.
Sumpskogene i disse fjerne periodene var så frodige at de tilslutt nærmest ble kvalt av egen suksess, skriver Hessen.
Den massive karbonlagringen i biomasse og i bakken, førte til mindre CO2 i atmosfæren, og plantene begynte å få pusteproblemer. Planterøttene bidro til å erodere fjell slik at mer næring ble skylt ut i havet. Algene brukte næringen til å binde enda mer CO2.
Oksygennivået ble tilslutt så høyt at det ble gode forhold for et velkjent fenomen: skogbrann. Dette førte CO2 tilbake til atmosfæren igjen og det ble mindre planter. Mindre CO2 ga også kaldere klima, mer isdekke og dermed mindre forvitring av fjell.
I hvilken rekkefølge alt skjedde er ikke godt å si, og mye annet kan ha spilt inn. Men som Hessen skriver: «Det finnes mange kjemiske og biologiske tilbakekoblinger som alle med en viss sannsynlighet vil slå inn når pendelen svinger for langt til den ene siden, og tvinger den tilbake igjen».
I dag er vi i ferd med å se endringer i klimaet, og hvilke mekanismer dette vil sette i gang kan ikke slås fast med sikkerhet. Det som er sikkert er at vi må begrense risikoen for å sette i gang utilsiktede prosesser som kan endre klimaet på jorda for lang tid framover.
Norske skoger setter karbon i banken
Hvordan lagrer planeten karbon i dag? Og hvor mye tilføres atmosfæren?
Det er faktisk ikke slik at planter bare tar opp CO2, de slipper mye ut også, forklarer Hessen. Plantenes ce
