En in vitro pilotstudie om endring i fukting av emalje uttrykt ved kontaktvinkelmålinger 794-9
Hovedbudskap
Tannpastaer kan øke den frie overflateenergien på tannoverflaten og dermed bidra til en økt fukting av emaljen, noe som kan gjøre den mer mottakelig for syrer.
En av tannpastaene som hevdes å gjøre tennene hvitere førte til en større økning i overflateenergien og dermed større økning i fukting av tannoverflaten.
Bruk av enkelte tannpastaer kan være uheldig for individer med risiko for syreskader.
Det er et behov for flere studier for å undersøke dette nærmere.
Kommersielt tilgjengelige tannpastaer, som hevdes å gjøre tennene hvitere, er blitt veldig populære. Effekten kan blant annet oppnås ved å endre hvordan lys reflekteres fra tannoverflaten og i denne prosessen kan også tennenes evne til å bli fuktet påvirkes. In vitro studier har vist at fuktingen av tannemaljeoverflater er påvirket av tennenes overflateenergi som kan måles med kontaktvinkelmålinger. Formålet med denne in vitro pilot studien var å undersøke i hvilken grad tannpastaer som hevdes å gjøre tennene hvitere, påvirker tannemaljens evne til å bli fuktet. To tannpastaer som markedsføres at gjør tennene hvitere (A og B) og en tannpasta uten en slik hevdet effekt (C) ble testet. Fra hver av disse tannpastaene ble det laget en blanding med vann (delforsøk 1) og en med saliva (delforsøk 2), til sammen seks grupper. I tillegg var det to kontrollgrupper (D), en for vann og en for saliva. Nittiseks emaljeprøver ble fremstilt fra 24 fortenner fra storfe. Fire emaljeprøver fra hver tann ble fordelt mellom gruppene og prøvene ble behandlet i fem minutter med en av tannpastablandingene eller med en av kontrollene. Kontaktvinklene ble målt før og etter behandlingen ved å plassere en vanndråpe på emaljeprøvene.
I begge delforsøk var det før behandling med tannpastablandingene ingen signifikant forskjell i gjennomsnittskontaktvinkel mellom gruppene. Etter tannpastaeksponeringen var det i begge delforsøkene en signifikant reduksjon i gjennomsnittskontaktvinkel i tannpastagruppene sammenlignet med kontrollene. Behandling med tannpasta A gav en signifikant større reduksjon i kontaktvinkel sammenlignet med tannpasta B og C, både for de vannbaserte og salivabaserte blandingene.
Denne pilotstudien indikerer at noen tannpastaer kan øke den frie overflateenergien på emalje. Denne endringen kan gjøre tennene mer utsatt for syrepåvirkning og derved øke risikoen for å utvikle dentale erosjoner, men dette er forhold som krever videre forskning.
Hovedformålet med de fleste tannpastaer er å fjerne belegg fra tennene og tilføre fluorider. Mens man tidligere var mest opptatt av at innholdet i tannpastaen skulle forhindre hull i tennene, er det i dag også andre krav til tannpastaer. Estetikk er blitt stadig viktigere og mange ønsker å ha så hvite tenner som mulig (1- 3). Interessen for tannpastaer som hevdes å gjøre tennene hvitere har dermed økt, og det finnes i dag flere nye tannpastaer på markedet med ulike kjemiske innholdsstoffer.
Tannpastaer inneholder mange ulike komponenter, som regel en kombinasjon av abrasive materialer, såpestoffer og en eller flere aktive ingredienser. Tennene kan bli påvirket av de ulike innholdsstoffene blant annet ved at tannoverflatens fysiske eller kjemiske egenskaper endres. Tannemaljens overflatespenning og den frie overflateenergien er eksempler på dette og er avgjørende faktorer for mange prosesser i munnhulen som for eksempel karies og dentale erosjoner (syreskader). Young beskrev for over 200 år siden hvilken rolle overflatespenningen spiller i relasjon til den frie overflateenergien (4). Kontaktvinkelen (q) er vinkelen som tangenten til en væskeoverflate danner med overflaten på et fast stoff der de to faser møtes (figur 1). Når man karakterisere hvordan en væske væter eller fukter en overflate, er det vanlig å bruke kontaktvinkel som mål for dette. Dersom vinkelen er mindre enn 90, kaller man overflaten hydrofil, og dersom den er større en 90, kalles den hydrofob.
Figur 1. Skisse av en dråpe på en fast stoffoverflate og sammenhengen ifølge Youngs ligning mellom kontaktvinkel (Î) og fri overflateenergi (Î3). Dess lavere kontaktvinkel, dess større fri overflateenergi hos det faste stoffet (=høyere grad av fukting/væting)
Den såkalte sessile dråpeteknikken kan brukes for å karakterisere overflateenergien på faste overflater ved å måle kontaktvinkelen (q) i krysningspunktet mellom en dråpe og overflaten (5). Når vanndråpen på en emaljeprøve har en lav kontaktvinkel (q 90), betyr det at tannoverflaten har en høy grad av fukting, det vil si at den lett vætes av vanndråpen. en lav kontaktvinkel vil ifølge youngs ligning bety en høy fri overflateenergi.
Forskjellige overflatebehandlinger kan forandre tannoverflatens frie energi. Busscher og medarbeidere viste at en høy fri overflateenergi førte til at saliva fuktet ta
