Fagpressenytt

Kapital fra andre deler av verden spiller fortsatt en stor rolle i det lille landet mellom Stillehavet og Amazonas-jungelen. Et japansk selskap har vært blant de største plantasjeeierne, der ansatte inntil nylig har levd under slavelignende forhold.
Og over store deler av høylandet skjer en konstant tautrekking mellom de som driver industrielt jordbruk og de som ønsker å holde fast ved forfedrenes økologiske og naturvennlige metoder.
Den siste gruppen er det mange av på et økologisk marked i byen Cotacachi. Langt flest er i tillegg kvinner, og det har en helt spesiell forklaring: Jordbruk er koblet sammen med likestilling.
- Vi ønsker å samle så mange kvinner som mulig, sier Magdalena Fueres, leder av kvinnekomiteen i den lokale urfolksorganisasjonen AUCC.
I 1999 tok hun initiativ til å la noen få kvinner selge ferdiglaget mat på byens årlige marked. Gradvis har de jobbet seg fram til et eget, overbygd område som holder åpent hver søndag, og der 350 kvinner deltar når de kan.
- Da vi oppmuntret kvinner til å bli med i organisasjonen vår, sa mange at de ikke hadde penger til bussen, og at mennene ikke ville betale for at de skulle delta på politiske møter. Ved å komme hit og selge mat de har dyrket, får de egne penger og dermed også mer frihet, sier Fueres.

Har alltid dyrket økologisk
Norsk Folkehjelp besøker markedet sammen med representanter for Norsk Tjenestemannslag (NTL) som støtter Folkehjelpens arbeid i Ecuador.
Bak fargerike, små hauger med bønner, mais, småpoteter, frukt og bær, står Jose Elena Savedra Lopez og tar imot penger fra en kunde. Hun har deltatt i opplæringen AUCC gir de kvinnelige småbrukerne. Produktene har hun avlet fram med litt hjelp fra mann og to barn.
Kravet om å dyrke økologisk, har ikke vært noen utfordring for dem.
- Vi har alltid dyrket uten bruk av kjemikalier og kunstgjødsel. Vi har gjort det på den måten besteforeldrene våre lærte oss. Men jeg har lært fra organisasjonen at det er viktig å ha en mest mulig variert produksjon.
En slik tankegang deler ikke de som styrer over det industrielle landbruket.
Ikke langt unna markedet kjører vi langs kanten av en dalbunn som er så godt som dekket av enorme drivhus. I de fleste dyrkes det utelukkende roser.
På internett finner vi opplysninger som at 390 ulike varianter dyrkes i «den mest gunstige typen jord» fra utdødde vulkaner.
De tradisjonelle småbrukerne er stort sett fortrengt fra disse mest fruktbare delene av naturen. Hever man derimot blikket, ser man en rekke små åkerlapper i åssider så bratte at det er vanskelig å skjønne hvordan det er mulig å dyrke noe der.

Bitre fiender i kampen om vannet
Kampen her i høylandet handler ikke bare om dyrkbar jord, men også om tilgangen på vann. En som virkelig har fått føle dette på kroppen, er, en organisasjon for bønder og urfolk.
Bøndene er helt avhengige av vannet som komme