Sykepleien
28.05.2021
Hun vasket håret med sprit, gnikket huden så den ble sår, og fikk svart sopp i munnen i desperate forsøk på å bli kvitt MRSA-bakterien. Men den kom tilbake. Igjen og igjen.
Jeg har følt meg skitten. Jeg har byttet jobb. Det har vært dramatisk.
Det forteller sykepleieren i trettiårene. I denne artikkelen har vi gitt henne navnet «Hanne», det er ikke hennes egentlige navn.
Vi skriver 2015, og det er tidlig sommer. Hanne jobber som sykepleier på sengepost på et sykehus i Norge.
Denne dagen er hun på vakt som vanlig.
Kledd i hvitt sitter hun og kollegene og jobber tett rundt et bord. De har workshop, arbeidet flyter fint, de legger gode planer for fremtiden på avdelingen.
En melding tikker inn på mobilen. Fra kjæresten. Hun rekker bare å registrere noen ord:
«har MRSA» og «time hos fastlege så fort som mulig». Det kjennes som om alt rundt henne stopper opp. Kjæresten hadde noen dager tidligere tatt en bakterieprøve hos fastlegen på grunn av brannkopper på leppene.
Prøvesvaret viste MRSA.
Er hun også smittet?
Med MRSA?
Hun føler seg umiddelbart som en fare for både kolleger og syke og sårbare pasienter. Men hun tvinger seg til å sitte stille og gjennomføre arbeidsøkten.
Ikke fordi hun må, men fordi hun føler seg lammet av sjokk. Frykt og skam bølger gjennom kroppen.
Etterpå viser hun meldingen til en nær kollega, en sykepleier.
Kollegaen hjelper henne med å ta MRSA-prøve. De markerer prøven med navn og sender den inn.
På kvelden sender hun en egenmelding til sjefen. Kort forteller hun hvorfor hun ikke kommer på jobb dagen etter.
- Jeg var i sjokk. Panikk.
Både hun og kjæresten tar så en ny prøve hos fastlegen dagen etter.
- Og ja. Det var riktig. Jeg testet positivt for MRSA i hals og nese. Så vi hadde MRSA begge to, forteller hun.
EGENERFARINGER
Sykepleien snakker med henne seks år senere, i april 2021. Opplevelsene kommer tilbake mens hun deler sin historie.
- I starten fortalte jeg enkelte om hva som hadde skjedd, og jeg møtte da mye frykt. Folk ble redde for å være i nærheten av meg, redde for å ta i ting jeg hadde tatt i, og så videre. Jeg kan på en måte forstå det. Jeg har også bidratt med egenerfaring på seminarer for smittevernpersonell, og til sammen opplevde jeg at det ble for mye fokus på meg og smitte, så jeg kom til at jeg ikke ville være åpen om det mer enn nødvendig.Sykepleieren har tidligere - også der anonymt - fortalt om noen av opplevelsene i boken Krigen mot bakteriene av Erik Martiniussen.
FORVENTET LITEN SYKMELDING
Nå har hun sagt ja til å forte
Gå til medietDet forteller sykepleieren i trettiårene. I denne artikkelen har vi gitt henne navnet «Hanne», det er ikke hennes egentlige navn.
Vi skriver 2015, og det er tidlig sommer. Hanne jobber som sykepleier på sengepost på et sykehus i Norge.
Denne dagen er hun på vakt som vanlig.
Kledd i hvitt sitter hun og kollegene og jobber tett rundt et bord. De har workshop, arbeidet flyter fint, de legger gode planer for fremtiden på avdelingen.
En melding tikker inn på mobilen. Fra kjæresten. Hun rekker bare å registrere noen ord:
«har MRSA» og «time hos fastlege så fort som mulig». Det kjennes som om alt rundt henne stopper opp. Kjæresten hadde noen dager tidligere tatt en bakterieprøve hos fastlegen på grunn av brannkopper på leppene.
Prøvesvaret viste MRSA.
Er hun også smittet?
Med MRSA?
Hun føler seg umiddelbart som en fare for både kolleger og syke og sårbare pasienter. Men hun tvinger seg til å sitte stille og gjennomføre arbeidsøkten.
Ikke fordi hun må, men fordi hun føler seg lammet av sjokk. Frykt og skam bølger gjennom kroppen.
Etterpå viser hun meldingen til en nær kollega, en sykepleier.
Kollegaen hjelper henne med å ta MRSA-prøve. De markerer prøven med navn og sender den inn.
På kvelden sender hun en egenmelding til sjefen. Kort forteller hun hvorfor hun ikke kommer på jobb dagen etter.
- Jeg var i sjokk. Panikk.
Både hun og kjæresten tar så en ny prøve hos fastlegen dagen etter.
- Og ja. Det var riktig. Jeg testet positivt for MRSA i hals og nese. Så vi hadde MRSA begge to, forteller hun.
EGENERFARINGER
Sykepleien snakker med henne seks år senere, i april 2021. Opplevelsene kommer tilbake mens hun deler sin historie.
- I starten fortalte jeg enkelte om hva som hadde skjedd, og jeg møtte da mye frykt. Folk ble redde for å være i nærheten av meg, redde for å ta i ting jeg hadde tatt i, og så videre. Jeg kan på en måte forstå det. Jeg har også bidratt med egenerfaring på seminarer for smittevernpersonell, og til sammen opplevde jeg at det ble for mye fokus på meg og smitte, så jeg kom til at jeg ikke ville være åpen om det mer enn nødvendig.Sykepleieren har tidligere - også der anonymt - fortalt om noen av opplevelsene i boken Krigen mot bakteriene av Erik Martiniussen.
FORVENTET LITEN SYKMELDING
Nå har hun sagt ja til å forte
