Første gangen jeg besøkte Japan var for fem år siden. Den gangen opplevde jeg det som best kan karakteriseres som et dèjá vú på vei tilbake til Norge: Vi mellomlandet vi på Schiphol. I rulletrappa inn til passkontroll betraktet jeg folk som gjespet høyt uten å holde seg for munnen, folk som nøs og hostet ut i lufta, som skravlet høyt og ubehersket i mobiltelefonene. I passkøen observerte jeg flere som snek i køen.
Jeg kommenterte til reisefølget mitt at det kjennes som vi nettopp forlot sivilisasjonen og nå befant oss omgitt av barbarer.
I Japan er det sånn at ved første tegn til forkjølelse trekker japanerne på seg munnbind, av hensyn til sine medmennesker. Man skravler ikke i mobiltelefoner på offentlig område fordi man ikke vil sjenere omgivelsene med egen prat. Man holder sin plass i enhver kø, man trenger seg ikke på.
Det går forbløffende raskt å venne seg til slik adferd, og man kjenner på savnet når man forlater et samfunn hvor hensyntagen er det normale.
Sivilisasjon og barbari
Jeg refererte denne episoden under mine intervjuer med japanske professorer. Reaksjonen jeg fikk var likelydende:Gjenkjennende blikk, høflig smil, ingen verbale kommentarer. Dette er en tanke som meldte seg en del ganger under det andre oppholdet: Mon ikke japanere flest også opplever noe tilsvarende når de reiser ut i verden: At de forlater sivilisasjonen til fordel for barbariet.
Og nå vil altså myndighetene åpne japanske universiteter og forskningsinstitutter for utenlandske forskere og studenter, med en bakenforliggende ønske om at ikke så rent få av de utenlandske studentene blir værende etter endt utdanning, tar arbeid og bosetter seg i Japan. I hvilken grad kjennes det som man slipper barbarene inn? Vil man det?
- Et fleksibelt land
- Japan er et fleksibelt land. Japanere er vant til å ta imot folk fra andre land, sier dekan ved Graduate School of Engineering, universitetet i Kyoto, professor Takayaki Kitamura.
- Japan ligge
