Da valgte Grønneberg å heller ta ut en halvsides annonse i Aftenposten søndag 30. juni - med hele innlegget sitt på nær 2600 tegn.
Teksten er også publisert som annonse i Dagbladets papirutgave lørdag 29. juni, og som «vanlig» innlegg i debattseksjonene hos Bergens Tidende og Drammens Tidende de siste dagene.
- Riktig valg
- Det faktum at du ringer meg nå, bekrefter jo at dette var et riktig valg, sier Grønneberg når Journalisten slår på tråden mandag formiddag for å spørre om bakgrunnen for annonsegrepet.
- Nå sitter jeg og svarer på flere titalls tilbakemeldinger jeg har fått på e-post, så det er ingen tvil om at denne måten å publisere på skaper mer oppmerksomhet, sier Grønneberg.
Grønnebergs tekst tar form av en advarsel til velgere mot å bruke stemmeseddelen på å støtte det han ser som «snevre protestformål».
Fornøyd med prisen
Grønneberg er partner i investeringsselskapet CoolOff Capital, som går inn i klimavennlige prosjekter, men forteller at kronikk-annonsen betales av egen lomme.
Prisen har han ingenting å utsette på.
- Dette medfører en reduksjon av husholdningsbudsjettet, for å si det sånn, men det er ikke særlig store penger. Jeg har brukt omtrent like mye som det koster å ha bilen på service. Det er viktigere å ta vare på demokratiet enn bilen.
Grønneberg forteller også at han har tatt ut helsides annonser for å publisere innlegg i Aftenposten to ganger tidligere.
Denne gangen forteller Grønneberg at han hos Aftenposten ble møtt med detaljerte regler for innhold og layout for at annonseteksten skulle bli godkjent.
- Jeg sitter igjen med et inntrykk av en viss motvilje til publisering hos Aftenposten. Hos Dagbladet var det enklere å få teksten godkjent, sier Grønneberg.
Debattredaktør: - Får ikke med alt
Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes forteller at han i utgangspunktet gjerne skulle trykket Grønnebergs innlegg.
- Men Aftenposten har hver dag stor pågang av saker, kronikker og leserinnlegg. Da blir det en del interessante innlegg vi må si nei til, og en del vi må be om å forkorte. Her ba vi om en forkortelse til 1100 tegn, og Grønneberg valgte da heller å løse det på en annen måte, sier Tornes.
Han er ikke selv kjent med at leserinnlegg har blitt publisert som annonse de siste årene.
- Det er ikke ofte dette skjer, sier han.
- Kan det være prinsipielt problematisk at de som har råd til å annonsere, kan få sine leserinnlegg på trykk ved å betale?
- Det er en god problemstilling. Derfor forsøker vi å få med så mange innlegg og debatter som mulig. Og vi prioriterer kritikk på Aftenpostens journalistikk, lederinnlegg og kommentarer, men vi får ikke med alt, sier Tornes.
- Ikke rart med oppmerksomhet
Debattredaktøren er heller ikke overrasket over at Grønneberg opplever å få mer oppmerksomhet gjennom å annonsere, enn å få innlegget på trykk i debattseksjonen.
- Det er som sagt en uvanlig ting å gjøre, så det er ikke rart at man får oppmerksomhet av å lage annonse av et debattinnlegg. Men mange som skriver kronikker og innlegg får også mange tilbakemeldinger, sier Tornes.
Han har ikke vært involvert i utformingen av annonsen, siden dette håndteres av annonseavdelingen. Han er likevel prinsipielt opptatt av at annonser ikke skal ligne på vanlige leserinnlegg.
- Det er viktig at annonser ikke ligner på det redaksjonelle produktet vårt. Man må gjerne komme med sitt budskap, men det skal ikke fremstå som et redaksjonelt leserinnlegg, sier Tornes.
Image-text:
Jørgen Grønneberg valgte en halvsides annonse i Aftenposten for å få publisert hele sitt leserinnlegg. Foto: Eskil Wie Furunes
