Det er flott og viktig at Holden og FFA-Forskningsinstituttenes fellesarena arbeider systematisk med forskningsetikk og utfordringene med oppdragsforskning. Holden er likevel bekymret for at jeg gjør akademisk frihet i sektoren til et stort problem. Jeg mener at oppslaget i Forskerforum 3. juni viste behov et for å avklare prinsippene. Jeg mener ikke at dette er sektorens hovedproblem, men at det er nødvendig å få avklart noen prinsipper for hvor langt arbeidsgivers styringsrett strekker seg i instituttsektoren.
Det som utløste debatten var at Kierulf-utvalget la vekt på begrepet akademisk ytringsfrihet og at Forskerforum 3. juni hadde et oppslag om at denne ytringsfriheten ofte er under press i instituttsektoren. Dette har vært diskutert i årtier. I 2009 ble det mye oppstuss etter at Landbruksdepartementet hadde forsøkt å instruere daværende Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) til å ta avstand fra innholdet i en kronikk skrevet av en forsker ved instituttet. Saken skapte debatt og det kom frem at dette ikke var et enkeltstående tilfelle. Siden da har det jo vært en rekke saker om institusjonell autonomi og kontroversielle forskningsfunn, diskusjoner om lakselus, oppdrettsnæringen og de mørke motkreftene, forskningsavdelingen til SSB og iskantsonen for å nevne noe få.
Forskere skal alltid kunne formidle sitt faglig syn som forskere. Etter min mening har Stortinget gitt tydelig beskjed om at arbeidsgiver ikke skal hindre faglig formidling. Debatten om NILF for mer enn ett tiår siden endte med at Stortinget enstemmig ba regjeringen «fremme forslag som på egnet måte tydeliggjør den akademiske frihet for forskere ved institusjoner som ikke omfattes av universitets- og høyskoleloven». Dette ble fulgt opp av regjeringen i 2014 gjennom en endring av retningslinjene for institutter som mottar grunnbevilgning, der ble det tatt inn et krav om at akademisk frihet skal sikres i instituttsektoren. Retningslinjene viser imidlertid også til arbeidsgivers styringsrett, men angir ikke nærmere hva som menes med dette.
Jeg mener at det er avklart hva vi er uenige om. Holden hevder at arbeidsgiver prinsipielt sett skal kunne avgjøre hvordan forskere skal uttale seg, og legger vekt på at forskningsinstitutter må kunne styre dette for at instituttet fremstår profesjonelt og tydelig. Jeg har argumentert for at en slik bruk av styringsretten prinsipielt sett kan komme i konflikt med akademisk frihet og de individuelle forskningsetiske pliktene som påligger forskere. Dersom du kommer med et faglig fundert argument, må du kunne signere dette som forsker. I tillegg har jeg argumentert for at forskningsinstitutter bør legge vekt på å sikre gode rammer for høy faglig kvalitet og formidling. De bør verne om sine ansatte når det oppstår konflikter og skjerme dem fra oppdragsgivere som forsøker å påvirke faglig innhold. Alt dette blir vanskeligere dersom forskningsinstitutter har et eget «syn» i faglige spørsmål, derfor bør ikke arbeidsgiver ved forskningsinstitutter ha dette.
Forskerne som har vært involvert er ansvarlige for det faglige innholdet, og arbeidsgivers rolle er å sikre best mulig rammebetingelser.
Holden legger vekt på at det er instituttet som påtar seg oppdrag og mener derfor at instituttet står ansvarlig for det faglige innholdet og at instituttet derfor alltid også har et syn. Jeg legger vekt på at forskerne som har vært involvert er ansvarlige for det faglige innholdet, og at arbeidsgivers rolle er å sikre best mulig rammebetingelser.
Her er vi altså prinsipielt uenige. Holden argumenterer at arbeidsgiver prinsipielt skal kunne bruke styringsretten til å avgjøre hvordan faglig formidling skjer. Jeg mener at muligheten for å bruke styringsretten på denne måten underminerer den faglige integriteten til forskningsinstituttene i Norge.
Det er selvsagt fornuftig at institutter har gode rutiner for kvalitetssikring og for å unngå at det oppstår konflikter rundt slike spørsmål. Mitt poeng er imidlertid det prinsipielle.
Forskere ved forskningsinstitutter bør kunne formidle faglige innsikter fritt, også kontroversielle synspunkter.
Forskere ved forskningsinstitutter bør kunne formidle faglige innsikter fritt, også kontroversielle synspunkter. De skal kunne gjøre det også når de tar feil eller trekker politiske slutninger basert på sin forskning. Det vil opplagt ofte være ubehagelig for arbeidsgiver.
Alternativet, at arbeidsgiver skal godkjenne hva man sier som forsker, underminerer integriteten til instituttsektoren. Det gir en avkjølende effekt og en fattigere samfunnsdebatt. I tillegg vil det være umulig å vite om rettmessig kritikk av sterke næringsinteresser eller feilslått politikk også blir stilnet. Derfor var det det etter mitt syn prinsipielt riktig og verdifullt at forskeren ved NILF kritiserte norsk landbrukspolitikk. Det var viktig at han ikke må be om sin arbeidsgiver om godkjenning først, men den faren det ville ha medført for at departementets «signaler» fikk arbeidsgiver til å be han om å dempe seg.
Stortingets behandling av saken i 2010 og retningslinjene for grunnbevilgning bør tolkes som et tydelig styringssignal om at den akademiske friheten for instituttsektoren også sikrer friheten til å ytre seg om kontroversielle tema som forsker. Det vil likevel være bra om disse prinsipielle spørsmålet får en avklaring gjennom forskrift eller retningslinje.
Image-text:
Forskere ved forskningsinstitutter bør kunne formidle faglige innsikter fritt, også kontroversielle eller feile synspunkt.
