Fagpressenytt

Jeg klarer ikke å røre meg, åpne øynene eller på noen annen måte signalisere at jeg mentalt er til stede nå. Likevel kjenner jeg myke fingre som stryker en hårlokk vekk fra ansiktet mitt og retter på den kalde kluten som ligger på pannen. Jeg prøver å åpne munnen og si noe for å signalisere at jeg er våken, men får bare ut et slags stønn og mer spytt og fråde som renner nedover munnvikene. Noen tørker forsiktig rundt de hovne leppene mine. Jeg skjønner hva som må ha skjedd. Skammen over ikke å ha kontroll over mitt eget hode og kropp sniker seg innpå, samt en avmakt og uro over nok en gang å ligge her hjelpeløs og ute av stand til å ta vare på meg selv. Samtidig blir jeg litt varm om hjertet over at noen viser sånn genuin omsorg til tross for at jeg ikke klarer å respondere. Omsorg som jeg ikke føler at jeg fortjener, omsorg som andre hadde trengt og fortjent mer enn meg. Til slutt, etter mange forsøk og mye flimring, lykkes jeg med den kraftanstrengelsen det er å åpne øynene.
Det gule og gr