Mali Ebrahimi
Jordmor, Leger Uten Grenser
Jeg titter ut av flyvinduet idet kapteinen ber oss om å gjøre klar for landing. Jeg lurer på om jeg kan se millionbyen Bagdad her oppe fra, men vi er nok fortsatt for langt unna. Under meg er det kun en enorm ørken, og sand og støv henger tungt i lufta. De 39 gradene som Yr.no hadde forberedt meg på, var det ingen grunn til å betvile, og den stekende sola gjør at jeg nesten angrer på at jeg insisterte på vindusplass. Men dette er ingen ferietur, så været får bare være som det er. Jeg blir oppmerksom på noen svarte søyler som strekker seg opp fra sanden ytterst på horisonten. Milevis over bakken blir de til mørke skyer. Jeg husker tilbake til nyhetsbilder fra den første golfkrigen hvor oljebrønner ble satt i fyr av irakiske soldater under tilbaketrekkingen fra Kuwait. Slik ser de altså ut i virkeligheten. Jeg teller to svarte søyler, og prøver å plassere dem på et kart jeg har over Irak. Kartet jeg bruker viser de oppdaterte frontlinjene mellom IS og den irakiske hæren, og en kjapp beregning forteller meg at de to røyksøylene ligger i et område hvor kampene pågår for fullt. Jeg tenker på kollegaene mine som jobber her. Leger Uten Grenser driver mobile klinikker langs nettopp denne frontlinjen, og jeg tør ikke tenke på hvor tung og giftig luften må være å jobbe i. For ikke å snakke om alle andre utfordringer. Men det er ikke dit jeg skal. Ikke denne gangen.
Mitt navn er Mali Ebrahimi. Jeg jobber som jordmor både på Rikshospitalet i Oslo, og for Leger Uten Grenser. Jeg kom selv som flyktning til Norge i 1986 da jeg måtte rømme fra Iran. Straks muligheten bød seg, begynte jeg på medisinutdannelsen i Norge, ettersomsamfunnsengasjementet mitt ga meg en sterk trang til å hjelpe dem som trenger det mest. Ironisk nok var det samme engasjementet som hadde fått meg til å flykte fra Iran.
Dette er mitt tolvte feltoppdrag for Leger Uten Grenser, og jeg har vært på flere oppdrag i Somalia, Etiopia, Sør-Sudan og Syria de siste åtte årene. Selv om dette gjør meg til en nokså erfaren feltarbeider, så kjenner jeg at pulsen stiger når jeg endelig ser Bagdad under meg.
En enorm og støvete by, med elven Tigris som slanger seg ikonisk gjennom byen. Skal jeg virkelig ut på nok et oppdrag? Er ikke Irak blitt enda mer utrygt de siste årene? Orker jeg å se mer lidelse og død? Jeg tenker at det kan ikke være mye verre enn det jeg allerede har opplevd på tidligere oppdrag. Innerst inne vet jeg at dette er noe jeg må gjøre.
Idet jeg kommer ut av terminalen, treffer varmen meg som et tungt teppe. Den minner meg på at her er det ingen vits i å haste eller bevege seg for fort. Får man heteslag her, er man ikke til hjelp for noen. Jeg finner frem til bilen som skal ta meg til kontoret. Den blide irakiske sjåføren beklager at bilens klimaanlegg ikke virker, så det kan bli varmt. Av sikkerhetsmessige årsaker kan vi heller ikke rulle ned vinduene. Men han forsikrer meg om at trafikken ikke er så ille i dag. Vi bør være på kontoret til Leger Uten Grenser innen en time.
Landet mellom elvene
Straks vi forlater flyplassen blir jeg nesten umiddelbart skuffet. Jeg hadde selvfølgelig ikke forventet en eventyrby à la Tusen og én natt, men hadde kanskje håpet på noe mer enn bare synet av utallige militærkonvoier, sikkerhetskontroller og enorme betongmurer som omringer alt. Søppelet langs veien er heller ikke innbydende. Heldigvis får jeg et lite glimt av det mer eventyraktige Bagdad når vi krysser Al-Jadriyah-broen over Tigris. I det snaue minuttet trafikken bruker på å manøvrere seg over, ser jeg palmer som stikker opp fra storslåtte palass. Jeg ser båter som søvnig driver opp og ned på elven. Slik de har gjort gjennom århundrer.
For tusen år siden var Bagdad utvilsomt den viktigste, rikeste og mest moderne byen i Midtøsten, og kanskje til og med hele verden. Det var hit vitenskapsmenn, forfattere og lærde flokket til mens Europa slet seg gjennom en fattig og undertrykkende middelalder. De første sultanene i Mesopotamia bygget storslåtte moskeer, markeder, palasser, biblioteker, veier og ikke minst irriga
