Gravplassen
29.03.2022
Andreas Viestad, kjent for sine mange kokebøker, og kona Vibeke Maria bor et spesielt sted. Huset deres er omringet av Nordre gravlund i Oslo.
Gjestene synes det er rart, men selv trives de godt med sine rolige naboer. Naboskapet til gravlunden, og aktiviteten de observerte der, tente nysgjerrigheten på hva døden egentlig innebærer.
Ingen ens måte å møte døden på
Boka er delt inn i tolv kapitler som belyser alt det et dødsfall fører med seg. Både hva dødsfallet betyr rent fysisk, med nedbrytingsprosessen og håndteringen av liket slik at det ikke representerer en smittefare for de gjenlevende, men også de mange ulike begravelsesritualene som finnes i verden, blir omtalt. Det inkluderer hjemlig problematikk som plastgraver og kremasjon. Nye påfunn, som å forvandle kremasjonsaske om til diamanter er det også plass til.
I format ligner boka en roman. Størrelsen, omslaget og det at den kun har tekst og ingen bilder, kan få naboen til å tro man leser en krim eller grøsser. Men boka beskriver virkeligheten. Og virkelighetens grøss og gru overgår det meste av det fantasien kan klekke ut. Resultatet av vår egne plastgraver, eller hva det egentlig innebar å begrave treller sammen med storfolket i gravhauger, er hver på sine måter like bisarre å lese om som det ukjente ritualer fra fjerne stammesamfunn kan være.
I tillegg til å ta oss med jorda rundt, tar boka oss også med tilbake i tid. Den historiske reisen starter i Atapuerca i Spania. I La sima de los huesos (beingropa) 500 meter inne i et hulekompleks ligger det som regnes som verdens første bevisste form for gravlegging. Her fant man knoklene etter 28 personer, antakelig 430 000 år gamle, plassert der av den tidlige mennesketypen Homo heidelbergensis.
Lettlest og interessant
At Andreas er journalist og erfaren forfatter, og Vibeke Maria er arkeolog, viser igjen. Språket flyter lett og ledig enten tema er døden på Nordre Gravlund, Zanzibar, Mumbai eller i Ghana. Rikholdig kunnskap formidles ujålete og upretensiøst. Selv om enkelte avsnitt beskriver nærgående detaljer som kan bli litt vel sterke for sarte sjeler, oppleves det ikke som respektløst eller spekulativt. Realiteten er at døden ikke alltid er vakker. Ei bok om døden må også beskrive det ubehagelige.
Reisene verden rundt vender stadig tilbake til utgangspunktet. Til Norge, Oslo og Nordre gravlund. Flere personer, både venner og eksperter, siteres i teksten. Blant dem er Stein Olav Hohle, tidligere direktør i Gravferdsetaten i Oslo kommune, som takkes spesielt for å ha tatt forfatterne med på rundtur både på Nordre gravlund, men også til flere av hovedstadens gravlunder.
Minneseremoni i hagen
Boka avsluttes med en minneseremoni i forfatternes egen hage. For heller ikke de unnslipper døden, også den som kommer for tidlig. Kona til en kollega i Geitmyra matkultursenter for barn, som ligger der forfatterne bor, døde før hun fylte førti. Slekt, venner og kolleger fikk etter endt minnestund en avlegger fra en av den avdødes potteplanter. Det får en til å gå tilbake til bokas tre første setninger: «Det finnes to typer mennesker: de levende og de døde. De døde lever ikke med oss. Men vi lever med dem.»
Med hjelp av stiklingene kan minnet om den avdøde leve videre med hennes pårørende. Som bokas nesten to hundre sider har vist, er det utallige måter å minnes en avdød på. De varierer i tid, de varierer i sted, og de utvikler seg stadig.
FAKTA
Dødeboka:
Av: Vibeke Maria og Andreas Viestad
Utgitt: 2021 Forlag: Spartacus ISBN: 978-82-430-1243-1
kjetil@svartpaakvitt.no
Les opprinnelig artikkelIngen ens måte å møte døden på
Boka er delt inn i tolv kapitler som belyser alt det et dødsfall fører med seg. Både hva dødsfallet betyr rent fysisk, med nedbrytingsprosessen og håndteringen av liket slik at det ikke representerer en smittefare for de gjenlevende, men også de mange ulike begravelsesritualene som finnes i verden, blir omtalt. Det inkluderer hjemlig problematikk som plastgraver og kremasjon. Nye påfunn, som å forvandle kremasjonsaske om til diamanter er det også plass til.
I format ligner boka en roman. Størrelsen, omslaget og det at den kun har tekst og ingen bilder, kan få naboen til å tro man leser en krim eller grøsser. Men boka beskriver virkeligheten. Og virkelighetens grøss og gru overgår det meste av det fantasien kan klekke ut. Resultatet av vår egne plastgraver, eller hva det egentlig innebar å begrave treller sammen med storfolket i gravhauger, er hver på sine måter like bisarre å lese om som det ukjente ritualer fra fjerne stammesamfunn kan være.
I tillegg til å ta oss med jorda rundt, tar boka oss også med tilbake i tid. Den historiske reisen starter i Atapuerca i Spania. I La sima de los huesos (beingropa) 500 meter inne i et hulekompleks ligger det som regnes som verdens første bevisste form for gravlegging. Her fant man knoklene etter 28 personer, antakelig 430 000 år gamle, plassert der av den tidlige mennesketypen Homo heidelbergensis.
Lettlest og interessant
At Andreas er journalist og erfaren forfatter, og Vibeke Maria er arkeolog, viser igjen. Språket flyter lett og ledig enten tema er døden på Nordre Gravlund, Zanzibar, Mumbai eller i Ghana. Rikholdig kunnskap formidles ujålete og upretensiøst. Selv om enkelte avsnitt beskriver nærgående detaljer som kan bli litt vel sterke for sarte sjeler, oppleves det ikke som respektløst eller spekulativt. Realiteten er at døden ikke alltid er vakker. Ei bok om døden må også beskrive det ubehagelige.
Reisene verden rundt vender stadig tilbake til utgangspunktet. Til Norge, Oslo og Nordre gravlund. Flere personer, både venner og eksperter, siteres i teksten. Blant dem er Stein Olav Hohle, tidligere direktør i Gravferdsetaten i Oslo kommune, som takkes spesielt for å ha tatt forfatterne med på rundtur både på Nordre gravlund, men også til flere av hovedstadens gravlunder.
Minneseremoni i hagen
Boka avsluttes med en minneseremoni i forfatternes egen hage. For heller ikke de unnslipper døden, også den som kommer for tidlig. Kona til en kollega i Geitmyra matkultursenter for barn, som ligger der forfatterne bor, døde før hun fylte førti. Slekt, venner og kolleger fikk etter endt minnestund en avlegger fra en av den avdødes potteplanter. Det får en til å gå tilbake til bokas tre første setninger: «Det finnes to typer mennesker: de levende og de døde. De døde lever ikke med oss. Men vi lever med dem.»
Med hjelp av stiklingene kan minnet om den avdøde leve videre med hennes pårørende. Som bokas nesten to hundre sider har vist, er det utallige måter å minnes en avdød på. De varierer i tid, de varierer i sted, og de utvikler seg stadig.
FAKTA
Dødeboka:
Av: Vibeke Maria og Andreas Viestad
Utgitt: 2021 Forlag: Spartacus ISBN: 978-82-430-1243-1
kjetil@svartpaakvitt.no
