Fagpressenytt

Tematikken er kjent. Selv om kvinner i økende grad tar doktorgrad, forsvinner de ut av akademia før de får fast stilling, mens mennene blir. Mye av den gjengse kritikken av universitetssystemet er relevant for alle kjønn: midlertidigheten, tellekantsystemet, målstyringa, maktkulturen, konkurransen, de spisse albuene, de lange arbeidsdagene. For meg er det ikke noe mysterium at vilkårene ikke tiltrekker seg folk.

Alle de nevnte faktorene har betydning når jeg ikke akkurat nå ønsker meg tilbake til pult og kateter. Jeg vet ikke om mine egne refleksjoner knyttet til mitt yrkesliv har noe med kjønn å gjøre. Men her er noen tanker fra en kvinne med ph.d. som har jobb utenfor universitetet.

Å trives som arbeidstaker krever at mennesket og arbeidsplassen passer godt nok sammen. Dersom det ikke er tilfelle, trenger det ikke være noen av dem sin feil, men bare et misforhold dem imellom. Mitt ærend er ikke å anklage universitetet, bare å konstatere hvorfor vi synes å være ulike. Like fullt er det klart at dersom en arbeidsplass forgjeves ønsker seg en viss type arbeidstakere, må den tilpasse seg dem og deres ønsker.

Opplevelsen av ikke å passe så godt inn, deler jeg nok med mange. Det er ikke særlig inspirerende. Man kan velge ulike strategier for å leve med det, og en av dem er å søke seg bort. Etter åtte år som midlertidig ansatt gjorde jeg det. I mitt arbeidsliv utenfor akademia får jeg utvikle meg faglig under gode vilkår og gjøre en god jobb for teologien. Og jeg trenger ikke forholde meg til min opplevelse av å være på kollisjonskurs med idealene.

Jeg