I løpet av en 40-årig forskningskarriere har min gruppe vært i internasjonal forskningsfront i minst 30 av disse årene. Vårt forskningsfelt har vært magesekkens syresekresjon, et kompetitivt felt med røtter tilbake til starten på fysiologisk dyreforskning med Pavlov, samt etablering av hormonbegrepet og magekreft. Samtidig har medikamenter som hemmer syresekresjon vært de mest solgte medikamenter i hvert fall over en 25 års periode, hvilket medførte store økonomiske interesser. Med forundring så en at det med visse mellomrom ble det publisert sensasjonelle funn innen dette feltet i de aller høyest rangerte tidsskriftene. Resultatene passet ikke med biologisk forståelse og etter noen år ble studiene ikke nevnt mer og heller ikke reprodusert.
Jeg har i alle år undret meg over at det ikke er bedre å publisere holdbare og viktige funn i lavere rangerte tidsskrift enn ikke-reproduserbare funn i topp-tidsskrift? For en medisiner betyr viktige resultater at funnet enten er teoretisk viktig eller av klinisk betydning.
Dette har vært problematisk for oss da det har vært svært vanskelig eller endog umulig for oss å publisere i topp-tidsskriftene på grunn av økonomiske interessers innflytelse over disse.
Dette kan jeg skrive uten problemer da våre resultater etter hvert har blitt bekreftet ofte først etter ti til tjue år. Dessverre er kompetansen blant de som vurderer forskning slik at en kun går etter rangering av tidsskrift. Ja, et medforfatterskap blant svært mange forfattere tillegges svært stor betydning dersom tidsskriftet rangeres høyt.
Etter min mening skulle en i vurdering av forskere og tildeling av midler be forskerne om å vise til betydningen av tidligere forskning og da ikke bare grad av referering. Med den økende innflytelse private interesser har over universitetene, og byråkratenes økende makt på bekostning av forskerne innad i universitetene, er det dessverre liten grunn til optimisme.
Helge L. Waldum er professor ved NTNU
