Skal vi kutte all kontakt med russerne mens soldatene deres maltrakterer Ukraina? Har vi ikke behov for å vite hva de tenker, mener og føler?
Kanskje det hadde vært lurt å få råd fra psykologer som forstår hvordan vi mennesker reagerer i krigsituasjoner, for informasjonskrig og psykologisk krigføring hører jo med. Hva vet vi om hvordan det virker når enhver undersått blir satt til ansvar for Putin-regimet sine handlinger?
Her i Norge er vi flinke til å si at alle muslimer ikke skal stå til ansvar for det islamske terrorister gjør. I dagens situasjon vil vi også skjerme russere som bor i Norge. Men hva gjør vi med de som bor i Russland?
Jeg er ikke blant dem som kjenner mange på den ande siden av grensen, men jeg har en veldig god venninne i Arkhangelsk. Vennskapet oppsto da hun var tolken min under oppdrag i Russland. Hun har lenge vært begeistret for Putin, mens han i mine øyne er en despot.
Jeg har ikke vært opptatt av Krim og Ukraina, så jeg har minimal kjennskap til bakgrunnen for konflikten. Men da jeg forsto at det ville bli krig, begynte jeg å utveksle PM-er på Messenger med Ludmila. Aldri før har vi sendt slike så flittig fram og tilbake som nå. Til å begynne med skrev jeg på en måte som gjorde henne medansvarlig for Putins trusler, på samme måte som vi lett stiller alle muslimer til ansvar for islamister sine terrorhandlinger. Etter hvert er samtalen vår blitt annerledes, selv om hun holder på sin mening og jeg holder på min. Vi har faktisk aldri vært så åpent uenig som vi er nå, for vi har hatt alt for mye annet å skravle om enn politikk.
Ludmila er blitt en ventil som det er godt å snakke med, på tross av meningsforskjell. Det er godt å ha kontakt med et menneske som virkelig er på den andre siden. Jeg kan fortelle hva jeg tenker og føler og hun gir meg et innblikk i hva de andre tenker og mener.
Derfor synes jeg det er både betenkelig og trist at vi i vesten så unisont stopper all folk-til-folk-kontakt med russere i Russland. Det kan diskuteres hvem blant de sivile i Russland som har et medansvar for denne krigen, og hvem som ikke har det. Men hvordan kan vesten framholde vår moral hvis vi bruker de samme metodene som Putin bruker?
Via NRK får jeg dokumentert at i likhet med meg lurer folk på hvordan russiske medier dekker krigen. Jeg har begynt å lese Russia Today og Sputnik. Gjennom mitt korte bekjentskap med de nyhetsmediene, ser jeg at den engelskspråklige utgaven til RT ikke er særlig forskjellig fra vestlige media, bortsett fra at de er pro Putin. Sputnik ser ut til å være hardere i klypa. Hva de tidligere kan ha gjort, holder jeg utenfor denne diskusjonen.
Trafikkmålingene til RT og Sputnik viser nok at jeg ikke er den eneste som følger med på hva de formidler. Jeg blir trist når EU-kommisjonen vedtar at russiske mediesignaler skal blokkeres. Stoler de ikke på at europeiske journalist-organisasjoner er med og påser hva de gjør?
En liten sak, men i slekt med vedtaket mot russiske medier, er avgjørelsen om at russiske dansere ikke får komme til Kilden i Kristiansand. Hvorfor kan ikke vi i vest holde kanalene åpne og demonstrere at vi ikke er redd for fiendens ytringer? Det er like viktig som kontakt mellom sivile, selv om slik utveksling må skje med stor omtanke. La oss håpe at Putin og Lavrov lar oss gjøre det. Og i vest kan styresmaktene ikke overlate kontakt, innsyn og meningsutvekslinger bare til private som tilfeldigvis kjenner noen på andre andre siden. Da kan selv russiske medier spille en rolle.
Image-text:
Trafikkmålingene til RT og Sputnik viser nok at jeg ikke er den eneste som følger med på hva de formidler, skriver innleggsforfatteren.
Foto: Alexander Zemlianichenko Jr / AP / NTB
