gjesteskribent
Under ellers helt like forhold, er det genene dine som bestemmer hvor klok du er. Du er enten klokere enn meg, eller dummere.
Saken er imidlertid at forholdene aldri er helt like. Aldri.
Saken er også at intelligens ikke er statisk, den må holdes ved like, kan trenes opp eller sløves ned - nesten som en muskel.
Saken er dermed at vi alle har et stort intelligensspenn å operere innenfor - vi kan enkelt øke vår egen IQ. Så, i en virkelig verden, der ingenting noensinne er helt likt - stemmer det både å si at intelligens er arvelig - OG at den er avhengig av miljøet.
Noen husker kanskje Bell Curve-debatten som raste i særlig amerikanske medier midt på 1990-tallet? Selve boka, The Bell Curve - Intelligence and Class Structure in American Life, kom i 1994. Den påfølgende stormen er godt dokumentert i boka The Bell Curve Debate - History, Documents, Opinions, som kom året etter.
Forfatterne av den første boka, Richard J. Herrnstein og Charles Murray, hhv psykolog og sosialviter, hadde mange meldinger, og det er urettferdig å oppsummere dem i én setning. Jeg gjør det likevel, for kunnskapen verden har tatt med seg videre - selv om innsigelsene var mange og sterke - er at svarte amerikanere har lavere IQ enn hvite.
Det verste er at det stemmer - men forklaringen er ikke at svarte er dummere enn hvite - fra naturens side.
IQ-økning kan ikke forklares med evolusjon
Som alltid når vi driver med evolusjon, må vi være åpne for at et spørsmål sjelden har bare ett svar.
Det første cluet ser vi, hvis vi tar inn over oss Flynneffekten, denne jevne stigning i gjennomsnittlig IQ som vi har hatt, i hvert fall det siste hundreåret, antagelig mye lenger. Fenomenet var ikke lett å oppdage, ettersom vi alltid setter gjennomsnittet i IQ-målinger til 100. Den jevne økningen på cirka tre prosentpoeng per tiår, ble først synlig da James Flynn lot folk ta gamle IQ-tester
