I vår egen sfære er det mange som trekker undersøkelsen i tvil. Oppfatningen er gjerne at forskningens renomme står så sterkt i befolkningen at det ikke er noen grunn til bekymring. Spørsmålet er om vi ikke bør ta signalene litt mer alvorlig.
Selv om ulike former for manipulasjon av sannheten langt fra er noe nytt, står vi nå midt oppe i en medial omveltning som det er vanskelig å fatte rekkevidden av. Det bør pirre vår nysgjerrighet og tydeliggjøre vårt ansvar for å møte den nye tid med nye kommunikasjonsverktøy.
Klimaforskningen er det heteste eksempelet på et felt der folks tillit er sviktende. 54 prosent mener at resultatene er preget av forskernes egne holdninger. Det er lett å registrere folks skepsis - den kommer til uttrykk ikke bare i kommentarfeltene, men også i politiske debatter på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå.
Klassisk forskningsformidling blir utfordret
Den klassiske formen for forskningsformidling er bygget på en såkalt «informasjonsunderskuddsmodell»: Folk vet ikke nok - forskerne forklarer - folk får mer kunnskap og blir mer rasjonelle samfunnsborgere.
Det er en modell som tilsynelatende har fungert i tidligere tider og som mange i forskningssystemet fremdeles har stor tro på.
Denne tilnærmingen har med rette blitt utfordret i lang tid fordi den har åpenbare svakheter. For det første fordi det generelle utdanningsnivået har økt dramatisk. Mange flere kjenner til forskningsmetoder og vet a
