Bærekraftig transport i byområdene er hovedsakelig et lokal- og regionalpolitisk ansvar, selv om staten sitter med et viktig ansvar knyttet til jernbane og riksveier. Klimaforliket har satt ambisiøse nasjonale mål om reduksjoner i utslipp og nullvekst i personbiltrafikken, mål som staten ikke kan nå uten å bidra i arbeidet med bærekraftige transportsystemer i byområdene.
Bypakker og byvekstavtaler innebærer forpliktende samarbeid mellom statlige, regionale og lokale aktører om bærekraftig transport i de største byområdene. Derfor er det særlig interessant å se på hvordan lokalpolitikere selv oppfatter sin innflytelse og sitt handlingsrom i bypakker.
Siden bypakkene er etablert som et samarbeid mellom flere forvaltningsnivåer utenfor lokalpolitiske institusjoner, blir de formelle ansvarslinjene i lokalpolitiske institusjoner mindre tydelige. Lokalpolitikerne må derfor styre politikken på andre måter, og representere lokalpolitiske interesser gjennom forhandlinger, insentiver og koordinering med andre aktører.
For at nettverket skal være stabilt over tid, er det viktig at den politiske styringen oppleves å ha et legitimitetsgrunnlag gjennom demokratisk forankring (input legitimitet), at resultater kommer innbyggerne til gode (output legitimitet) og at prosessene er preget av åpenhet og gjennomsiktige rammer (throughput legitimitet).
I forskningsprosjektet COMMUTE har vi undersøkt hvordan lokalpolitikerne i Oslo, Bergen og Trondheim opplever sin innflytelse og sitt handlingsrom i bypakkene. Deres syn gir et
