AddToAny

Hvis en redaktør feller en tåre i kinosalen og ingen ser ham, er det da en ekte følelse?

Innimellom er journalistikk best på kino. Her er min ytterst subjektive guide til elendige og geniale journalistfilmer. Men aller først må vi snakke om «She Said».
Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Søndag kveld satt jeg helt alene i en kinosal og så «She Said». Omgitt av 91 tomme seter.

Å sitte i en mennesketom kinosal med popcornbegeret i armkroken, var for meg en fin opplevelse. Jeg kunne også tillate meg å felle noen tårer uten å bli altfor brydd. Men det som strengt tatt er til å gråte av, er at flere ikke var til stede.

«She Said» er historien om de to New York Times-journalistene Megan Twohey og Jodi Kantor, som gir seg i kast med å avsløre seksuell trakassering og overgrep i filmbransjen. Etter hvert sikter de seg inn på filmmogulen Harvey Weinstein. Litt forenklet artikkelserien som var med på å kickstarte den moderne metoo-bevegelsen for drøyt fem år siden.

Forfatterne Matthew C. Erlich og Joe Saltzman påpeker i boka «Heroes and Scoundrels: The Image of the Journalist in Popular Culture» at det bildet folk flest har av hvordan journalister jobber, tenker og oppfører seg - om journalisten er helt, skurk eller noe midt i mellom -i stor grad kommer fra populærkulturen. Og selv om bøker og tegneserier har spilt viktige roller, i hvert fall historisk, så først og fremst fra filmer og TV-serier.

Fakta

Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.

Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.

Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/ Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.

Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.

Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Helt fra stumfilmtiden har journalistene vært med på det store lerretet. Mange av dem sterkt karikert. Journalisten som er villig til å gjøre alt for et scoop. Den kvinnelige journalisten som må vise at hun er minst like tøff som mennene. Redaktøren eller mediemogulen som bruker makten til å oppnå personlig vinning.

Det er ikke til å komme ifra at journalister er praktiske i en slik setting. Om man trenger en helt eller en hensynsløs skurk, journalisten kan levere. Ikke minst er gravejournalisten nyttig når ting skal avsløres. Med mindre formell makt enn politiet, men også med «rett til å være på feil sted til rett tid», havner den gravende journalisten stadig i trøbbel. Og trøbbel er ofte et godt utgangspunkt for en spenningsfilm.

Pussig nok ser man sjelden at de har tid til å faktisk produsere journalistikk, disse journalistene. Men det er kanskje arven etter Tintin, som må være tidens mest berømte og minst produserende journalist.

Selv om jeg har den jobben jeg har, er det ikke sånn at jeg på fritiden tenker at «i kveld hadde det vært gøy å se en film med en journalist i hovedrollen». Samtidig er jeg litt svak for konseptet. Jeg liker å se journalister på film. Stort sett. Selv om det noen ganger kniper litt i både hjernen og hjertet når faktafeilene blir for mange. Eller kanskje i enda større grad hvis sjargongen karakterene imellom er helt feil. Riktig film kan imidlertid gi litt ekstra stolthet over yrket man har valgt. Ikke minst når det er et yrke hvor nesten alle får sin dose med negative tilbakemeldinger.

«Spotlight» fra 2015 var en slik film. Arbeidet til graveteamet i Boston Globe, som avslørte tiår med seksuelt misbruk av barn i den katolske kirke i Boston - og hvordan kirken forsøkte å dekke over forbrytelsene.

I utgangspunktet var jeg skeptisk til filmen. Hovedrolleinnehaverne fremsto både kjedelige og tafatte på filmplakaten. I ettertid har jeg tenkt at de kanskje så vanlige ut. De så ut som ordinære journalister. Men filmen var langt ifra kjedelig. De vonde historiene sammen med utrolige sterke skuespillerprestasjoner, løftet filmen til et lite mesterverk. Jeg kjente at hjertet dunket litt ekstra stolt da rulleteksten til slutt fylte skjermen.

Av alle journalistfilmer er dette min personlige favoritt. Filmen var også mitt første møte med Martin «Marty» Baron, i filmen spilt av Liev Schreiber. Den tidligere sjefredaktøren i Boston Globe, senere toppredaktør i Washington Post, før han i fjor gikk av med pensjon. Jeg ble i løpet filmen så hektet på Baron at jeg fremdeles leser alt jeg kommer over om ham.

En annen journalistfilm som har festet seg hos meg, er «Perfect» fra 1985, med John Travolta i hovedrollen som Rolling Stone-journalist. En forferdelig dårlig film, men Travolta er som alltid kul, ikke minst når han går inn på kontoret til sjefredaktøren - bevæpnet med en baseballkølle - for å fortelle sjefen hva han mener om hvordan saken hans er blitt redigert.

Rolling Stone-gründer Jann Wenner spiller av en eller annen merkelig grunn selv bladets redaktør i filmen. Sikkert morsomt for ham, men kanskje ikke like bra med tanke på bladets omdømme.

Det å gå inn på sjefens kontor med en baseballkølle i hånda, var lenge en drøm, inntil jeg selv ble redaktør.

Hvor er alle sammen? Journalisten-redaktøren på kino. Helt alene i en tom kinosal. Foto: Roger Aarli-Grøndalen

Nick Nolte har spilt journalist i en rekke filmer. Ikke alle er blitt klassikere. Men den som er har festet seg best i hjernebarken min, er rollen som en fallert spaltist som blir sendt ut for å dekke et drap etter at redaktøren påpeker at teksten Noltes rollefigur har levert til morgendagens spalte, har vært publisert før.

Jeg husker ikke hva filmen heter, og sannsynligvis bør jeg ikke se den på nytt, men Nolte på drapsstedet, ikledd en beige trenchcoat, er fremdeles i mitt hode selve bildet på hvordan en journalist skal se ut på jobb. Og ja, jeg har en beige trenchcoat. Det er heller ikke min første.

Tidlig på 90-tallet kom filmen «The Paper», om livet i tabloidavisen New York Sun. Av kritikerne beskyldt for å dyrke alle klisjeer som måtte finnes om livet som tabloidjournalist, men så er det også dette som gjør at filmen er verdt å se. På slutten roper de faktisk «Stop the press!».

Da filmen kom ut, jobbet jeg i Romerikes Blad sammen med Øystein Milli, nå krimkommentator i VG. Han kom tilbake helt i fistel etter å ha sett filmen på kino. Noen år senere var han blitt en tabloid journalist i VG. Jeg skal ikke hevde at filmen gjorde ham til en av Norges mest profilerte krimjournalister, men kanskje bidro den litt.

Jeg så filmen på nytt i fjor, og ser man bort ifra 90-tallsestetikken, har filmen holdt seg overraskende bra.

«All the President's Men», om Washington Post-journalistene Carl Bernstein og Bob Woodwards dekning av det som ble Watergate-skandalen, er av mange ansett som tidens beste journalistfilm. Da Woodward besøkte Norge for et par år siden, leide jeg den på nytt. Filmen er ikke blitt dårligere med årene, men jeg så den sammen med min kone som ikke har helt den samme interessen for Watergate-innbruddene som meg. Og for henne ble det innimellom vanskelig å henge med i alle navnene som ikke betyr like mye for folk i dag.

Filmens popularitet da den ble sluppet i 1976, gjorde «Woodstein» til nasjonalhelter i USA, selv om Dustin Hoffman og Robert Redford, som spilte de to, nok må få mye av æren for akkurat det. Woodward har sin sjarm, men han er ikke Redford. Verken da eller nå.

Selv om konkurransen er noe begrenset, er det nok ingen filmer som har fått flere til å velge studieretningen journalistikk.

Jason Robards som Ben Bradlee. Foto: AP / NTB Mer Washington Post ble i det 2017 med filmen «The Post». Her spiller Tom Hanks den legendariske redaktøren Ben Bradlee. Det fungerer bare sånn passe, selv om resten av filmen er grei nok. For meg vil Bradlee alltid være Jason Robards som spilte ham i «All the President's Men» (en rolle han fikk en Oscar for). Ifølge en Bradlee-biografi begynte redaktøren selv å kopiere faktene til Robards etter at filmen kom ut. Når livet imiterer kunsten og så videre...

Hvordan filmen om de to New York Times-journalistene blir husket, gjenstår å se - men hvis noen skal huske «She Said», må noen se den.

Selv om det er noen pussige scener, det vil overraske meg om amerikanske journalister tar så mange kildesamtaler mens de krysser trafikkerte gater, så er de to NYT-journalistene ikke dårlige ambassadører for journaliststanden. Filmpublikummet må gjerne tenke at det er slik journalister jobber, tenker og lever.

Så min anbefaling er å sette av de to timene filmen krever. Men kanskje ikke vente altfor lenge. Hvis min lokale kino gir noen pekepinn om interessen, så er det grunn til å tro at den snart tas av plakaten.

En rask kikk viser dessverre at det ligger an til å bli omtrent like tomt der i kveld.

***

Anerkjente Poynter Institute i USA har laget en uhøytidelig liste over de 25 beste journalist-filmene. Lista er fra 2021, men mange av filmene er like (eller lite) aktuelle i dag.

De beste journalist-filmene:

25. Almost Famous (2000)

24. The Parallax View (1974)

23. Frost/Nixon (2008)

22. Kill the Messenger (2014)

21. Zodiac (2007)

20. Under Fire (1983)

19. Salvador (1986)

18. His Girl Friday (1940)

17. Live from Baghdad (2002)

16. State of Play (2009)

15. Reds (1981)

14. The Post (2017)

13. The Year of Living Dangerously (1982)

12. Good Night and Good Luck (2005)

11. The Insider (1999)

10. Citizen Kane (1941)

9. Killing Fields (1984)

8. The China Syndrome (1979)

7. The Paper (1994)

6. Shattered Glass (2003)

5. Absence of Malice (1981)

4. Network (1976)

3. Spotlight (2015)

2. Broadcast News (1987)

1. All the President's Men (1976)

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Her kan dere lese tidligere spalter.

Image-text:

New York Times-journalistene Megan Twohey og Jodi Kantor, spilt av Carey Mulligan og Zoe Kazan.

Foto: Roger Aarli-Grøndalen

Les mer

Flere saker fra Journalisten

Journalisten som i tingretten ble dømt til fire års fengsel for voldtekt av en kollega, får nå anken behandlet i Borgarting lagmannsrett.
Journalisten 03.02.2023
Overraskelsen var stor i Vesterålen Online (VOL) da det fredag dukket opp en intern epost fra politiet i innboksen.
Journalisten 03.02.2023
Vil stanse verden en liten time. - Vi lever i en urolig tid. Ofte vil jeg bare stoppe verden.
Journalisten 03.02.2023
Så raser vi inn i februar der statsprisøkningsministeren skifter navn til Han Zalo, og forresten, når dukker Sians første motbrennere av bibler opp? ...
Journalisten 03.02.2023
Har spart 45.000 arbeidstimer siden desember. - Vi prøvde det, og da gråt de av glede. Det var da vi tenkte: OK, dette er viktig, dette må nå ut til ...
Journalisten 03.02.2023

Nyhetsbrev

Lag ditt eget nyhetsbrev:

magazines-image

Mer om mediene i Fagpressen

advokatbladet agenda-316 allergi-i-praksis appell arbeidsmanden arkitektnytt arkitektur-n astmaallergi automatisering baker-og-konditor barnehageno batliv bedre-skole bioingenioren bistandsaktuelt blikkenslageren bobilverden bok-og-bibliotek bondebladet buskap byggfakta dagligvarehandelen demens-alderspsykiatri den-norske-tannlegeforenings-tidende diabetes diabetesforum din-horsel energiteknikk fagbladet farmasiliv finansfokus fjell-og-vidde fontene fontene-forskning forskerforum forskningno forskningsetikk forste-steg fotterapeuten fri-tanke frifagbevegelse fysioterapeuten gravplassen handikapnytt helsefagarbeideren hk-nytt hold-pusten HRRnett hus-bolig i-skolen jakt-fiske journalisten juristkontakt khrono kilden-kjonnsforskningno kjokkenskriveren kjottbransjen kommunal-rapport Kontekst lo-aktuelt lo-finans lo-ingenior magasinet-for-fagorganiserte magma medier24 museumsnytt natur-miljo nbs-nytt nettverk nff-magasinet njf-magasinet nnn-arbeideren norsk-landbruk norsk-skogbruk ntl-magasinet optikeren parat parat-stat politiforum posthornet psykisk-helse religionerno ren-mat samferdsel seilmagasinet seniorpolitikkno sikkerhet skog skolelederen sykepleien synkron tannhelsesekreteren Tidsskrift for Norsk psykologforening traktor transit-magasin transportarbeideren uniforum universitetsavisa utdanning vare-veger vvs-aktuelt