I virkeligheten gikk det et Storeggaras, lenge før oljealderen. I eldre steinalder, for 8200 år siden, raste rundt 3000 kubikkilometer løsmasser ned fra kontinentalsokkelen og utløste en enorm tsunami. Først trakk havet seg tilbake og deretter fosset havet frem og slo brutalt inn over kysten. Geologer og paleobotanikere har funnet spor etter bølgen fra Rogaland til Troms, på østkysten av England, Skottland og Grønland. Til sammenligning var tsunamien like stor, kanskje større, enn tsunamiene i Østindiahavet i 2004 og i Japan i 2010, som etterlot kystlandskap, infrastruktur og kystsamfunn i ruiner.
(Illustrasjon: Astrid J. Nyland)
Virkelighetens Storeggaras og påfølgende tsunami rammet kystbefolkningen i eldre steinalder, men det er likevel ikke sikkert at møtet med tsunamien ble katastrofalt. For hva gjør at noe blir en katastrofe? Kan samfunnet i eldre steinalder ha vært bedre rigget til å håndtere farer og kriser enn det vårt er?
Ikke naturkatastrofer, men samfunnskatastrofer
Vær og naturkrefter kan være enormt ødeleggende. Media bringer bilder fra katastrofeområder rundt om i verden med sterke historier om personlige tragedier og knuste samfunn. Store skred, tsunamier, eller jordskjelv, kan ødelegge økosystemer, landskap og topografi, folk og dyr dør.
Likevel, det er først når det rammer mennesker og våre samfunn og økonomiske investeringer, at konsekvensene omtales som en katastrofe. Få kaller det en katastrofe om
