Åshild Fause
Leder, SPoR, Troms. Av:
Kurt Lyngved
Leder, SPoR
Norsk Sykepleierforbund vedtok på sitt landsmøte i 2015 at tverrfaglige masterutdanninger må ha minimum 30 studiepoeng fordypning i sykepleie for at sykepleieren kan få tittelen spesialsykepleier. På bakgrunn av dette vedtaket søkte SPoR Troms og Landsstyret i SPoR om fagutviklingsmidler for å utarbeide ei skisse over innholdet for et framtidig 30 studiepoengsemne i sykepleie, i master innen psykisk helse og rus. SPoR har fått tildelt 100 000 kroner. Vi er av den oppfatning at dette er noe sykepleiere i psykisk helse og rus bør engasjere seg i. Og for å lykkes med prosjektet, trenger vi bidrag og innspill fra medlemmer av SPoR.
Historisk bakgrunn
I nesten 50 år utdannet en her i landet spesialsykepleiere i psykiatrisk sykepleie/psykisk helsearbeid før fordypinga i sykepleie falt bort til fordel for tverrfaglig videreutdanning. I 1954 åpnet to spesialskoler i psykiatrisk sykepleie i Oslo, Statens spesialskole i psykiatrisk sykepleie på Bygdøy og Spesialskolen i psykiatrisk sykepleie ved Dikemark sykehus. Målet med spesialutdanning i psykiatrisk sykepleie var både en sykepleiefaglig spesialisering og utdanning til lederskap (Lysnes, 1982). I de første tiårene fikk en erfaringsbasert kunnskapsutvikling en sentral plass i undervisninga i spesialskolene. Det teoretiske fundamentet var nært knyttet til praksis ved at lærerne systematiserte egne praksiserfaringer i mangel på lærebøker. I tillegg underviste psykiatere, leger og psykologer som alle var ansatt ved de psykiatriske sykehusene. Kunnskaper om psykiatriske sykdommer og hvordan avhjelpe pasientens lidelser og plager, var hovedtema. Praksisstudiene som utgjorde halvparten av utdanningstida, var lagt til de store psykiatriske sykehusene (Vråle, Karlsson, & Hummelvoll, 2010). Det ble lagt stor vekt på å skape en identitet som psykiatrisk sykepleier (Vråle, 2008). Sykepleiere fra hele landet reiste til Oslo for å ta spesialutdanning i psykiatrisk sykepleie.
Utover 1980-tallet økte andelen teoriundervisning i videreutdanningene i psykiatrisk sykepleie, som utdanningene nå het (Fagerland, 1997). Psykologien rettet oppmerksomheten mot utviklingspsykologi og egofunksjoner, sosiologien på roller, normer, makt/avmakt og tvang, pedagogikken på læring, veiledning og undervisning. Den konkrete og praktisk retta handlingskunnskapen knyttet til pleie av pasientens plager og problemer, fikk ifølge sykepleier og førstelektor Tone Fagerland en underordnet plass i den teoretiske undervisningen, mens interaksjon mellom sykepleier og pasient som det nå ble kalt, fikk raskt økende vekt og innflytelse (Fagerland, 1997). Inger Aanderaa, mangeårige lærer ved videreutdanningen ved Dikemark, hevder at sykepleierne glemte at pasientene hadde
