LO-Aktuelt
22.03.2017
Titt og ofte kom en grå nedslitt Mazda durende inn på den asfalterte gårdsplassen vår. Bremsene skrek, før bildøra ble slengt igjen med et brått dump. Gjennom kjøkkenvinduet så vi et stort hår stige til værs.
Enten var det bustete eller så var det nyfrisert i form av permanent. Bølger og krøller. Dørklokka ringte intenst og sammenhengende, men vi rakk aldri å åpne før den mørke stemmen ropte inn: «Hej brudar! ». Mamma og jeg måtte fnise av hilsningen. Alltid den samme, alltid framført på svensk. Så tok han plass i den brune skinnstolen ved det lille runde stuebordet, og begynte å rulle. Tobakken lå dandert som en fin sti i rommet da kaffen var
Les opprinnelig artikkel
