Fagpressenytt

Like før påske fikk vi den etterlengtede stortingsmeldingen om humaniora, hvor regjeringen inviterer til diskusjon om fremtiden til språk og kulturfag, historie, religion, estetikk osv. Ifølge regjeringens nettsider har humanistiske fag en særlig utfordring i møtet med vår tids store spørsmål. Meldingen ble hyppig diskutert i media i forkant av lanseringen, med krav fra debattantene til bedrifter (om at de må bli mer kreative) og humaniora selv (om at det må bli mer yrkesrelevant). I etterkant har det vært mer stille. Kanskje vi får gi påskeferien skylden, men det skal også sies at rapporten, som i stor grad var forfattet etter innspill fra fagmiljøene selv, var forholdsvis fri for frimodige ytringer av den typen kunnskapsministeren tidligere har gjort seg til talsmann for (jfr. diskusjonen om Kulturkanon, under).

Det er mye bra i denne meldingen. Jeg kan godt si meg enig at det må være et mål å oppnå en større tilnærming mellom humaniora og andre fagområder, som samfunns- og teknologifag. Likeledes vil det være nødvendig å se humanioras samfunnsrelevans i et bredere perspektiv. Mine innvendinger går ikke så mye på det som blir sagt i meldingen, som det som er utelatt.

Et gjennomgangstema i rapporten er at fremtidens humaniora kan hjelpe oss til å takle raske samfunnsmessige endringer. Som følge av ny teknologi og økt robotisering vil mange oppleve at arbeidsplassene deres er truet. Spørsmålet som stilles er hvorvidt humanistisk innsikt om forholdet mellom menneske og maskin [kan] hjelpe oss å bruke ny teknologi for omstilling i arbeidslivet uten utstrakt fremmedgjøring? (s. 78)

Her antydes det at svaret kan søkes i historien, for bortfall av arbeidsoppgaver og endring i levemåter er noe man også har sett i tidligere perioder. Rapporten viser konkret til Storbritannia på 1800-tall