Bildet, som nærmest er å regne for et ikon for den vestlige kulturens filosofi og visdom, er ikke det eneste veggmaleriet i rommet. På veggen til høyre finner vi et annet verk av samme kunstner med tre allegoriske kvinnefigurer, det vil si personer som er tenkt som konkretiseringer av abstrakte verdier. I midten kan vi se Prudentia - en verdi som inkarnerer de menneskelige egenskapene visdom, erfaring og selvrefleksjon.
Den siste egenskapen, refleksjon, er visualisert gjennom et speil som en liten engel, en putto, holde opp for henne. Prudentia er dermed i stand til å betrakte seg selv utenfra og forstå sin egen plass i tid og rom, dvs. historien. Det mest eiendommelige med Prudentia er imidlertid bakhodet: Hun har øyne i nakken eller, mer presist, ansiktet til en gammel mann som ser i motsatt retning, bakover i tid.
Rafaels bilde er ikke det eneste av denne typen. I National Gallery i London finnes et maleri av en annen kjent italiensk maler, Tizian, som på lignende vis bruker ansikter av menn i ulike aldre som ser i hver sin retning for å illustrere begrepet visdom. De to ansiktene, som også var vanlige på antikke romerske mynter, representerte to mentale egenskaper, fremsynthet og hukommelse. I antikkens kultur og humanistisk lære, fra de gamle grekere til langt opp mot moderne tid, mente man at evnen til å se begge veier og reflektere over sin egen plass i verden utgjorde visdommens kjerne.
