Norsk Skogbruk
27.04.2018
Nå kan hogstmaskinene endelig stedfeste trærne de avvirker. Nøyaktig posisjonering av trærne gjør hogstmaskinen mer fullverdig som taksator, noe som åpner for nye muligheter i skogbruksplanleggingen.
Hogstmaskiner har i flere tiår kunnet samle data om de avvirkede trærne, uten å kunne bruke dem konstruktivt. En grunn er at trærne ikke har blitt stedfestet slik at man har kunnet koble dataene med for eksempel flybilder og kartdata. Men nå har forskning og næring i et prosjekt sammen utviklet et nytt system for posisjonering av trærne som gir nye muligheter i blant annet skogbruksplanleggingen.
DYRE MANUELLE REGISTRERINGER
Skogbruksplanen er viktig for et aktivt skogbruk. En takst med tilhørende plan et nødvendig verktøy for rasjonell og bærekraftig forvaltning. En skogbruksplantakst utføres i all hovedsak som en såkalt lasertakst. Da blir hele arealet skannet med laser fra fly, og dataene blir brukt til å beregne blant annet stående volum for hvert enkelt bestand i et takstområde. Flybilder tolkes deretter manuelt for bestandsinndeling. For å beregne stående volum og andre bestandsegenskaper koples så laserdata sammen med feltmålinger fra tradisjonelle prøveflater i takstområdet. Prøveflatene som oppsøkes i marka er sirkler ofte på 250 m2. Større flater har blitt brukt i kommuner der skogeierne har villet vite dimensjonsfordelingen av trærne, men etterspørselen har vært begrenset.
På den enkelte prøveflate måles stammediameter og høyde på noen utvalgte trær som grunnlag for å beregne nøyaktig stående volum på flatene. For at feltmålingene skal kunne kobles sammen med dataene fra laserskanningen, stedfestes prøveflatene nøyaktig med avansert GPS som gir en nøyaktighet bedre enn 1 meter. Slike manuelle registreringer i felt er kostbare og utgjør derfor en betydelig
Gå til medietDYRE MANUELLE REGISTRERINGER
Skogbruksplanen er viktig for et aktivt skogbruk. En takst med tilhørende plan et nødvendig verktøy for rasjonell og bærekraftig forvaltning. En skogbruksplantakst utføres i all hovedsak som en såkalt lasertakst. Da blir hele arealet skannet med laser fra fly, og dataene blir brukt til å beregne blant annet stående volum for hvert enkelt bestand i et takstområde. Flybilder tolkes deretter manuelt for bestandsinndeling. For å beregne stående volum og andre bestandsegenskaper koples så laserdata sammen med feltmålinger fra tradisjonelle prøveflater i takstområdet. Prøveflatene som oppsøkes i marka er sirkler ofte på 250 m2. Større flater har blitt brukt i kommuner der skogeierne har villet vite dimensjonsfordelingen av trærne, men etterspørselen har vært begrenset.
På den enkelte prøveflate måles stammediameter og høyde på noen utvalgte trær som grunnlag for å beregne nøyaktig stående volum på flatene. For at feltmålingene skal kunne kobles sammen med dataene fra laserskanningen, stedfestes prøveflatene nøyaktig med avansert GPS som gir en nøyaktighet bedre enn 1 meter. Slike manuelle registreringer i felt er kostbare og utgjør derfor en betydelig
