Fagpressenytt

I den siste reviderte PEFC Skogstandarden (gjeldende fra januar 2017) er hensyn til tiurleiker tatt inn som et eget kravpunkt. Dette er nytt i den forstand at tiurleiker tidligere var knyttet opp mot kravpunktet om landskapsplaner som skulle sikre at skogforvaltningen tar hensyn på tvers av bestands- og eiendomsgrenser. Den gang ble det utarbeidet retningslinjer for «Forvaltning av tiurleiker i samsvar med PEFCs kjøreregler», noe som etter hvert har blitt førende for hogst og skogbehandling av tiurleiker i norsk skogbruk. I den nye skogstandarden slås det fast at tiurleiker skal forvaltes på en slik måte at de «kan fungere lengst mulig». Samtidig er det langt på veg sett bort fra hensyn til tiurenes dagområder, det står bare at man bør unngå at leiken settes igjen som en «øy» i landskapet. Disse formuleringene har skapt usikkerhet om hvor viktig dagområdene er, og man spør seg om tiurleiken i det hele tatt har noen betydning for bestandsutviklingen hos storfugl.

AREALKRAV VIKTIGERE ENN ALDER PÅ SKOGEN
Radiosendernes inntog i viltforskningen på 1980-tallet avklarte tidligere mistanker om at tiurene lever i separate områder utenfor leiken på dagtid, såkalte dagområder. Disse dagområdene strekker seg som kakestykker opp mot 1 km ut fra leiksentrum, og tiurleikene ligger ganske regulært fordelt i terrenget med 1,5-3 km avstand. På denne tiden var mange skogstrakter preget av store hogstflater som splittet opp gammelskogen i små �