Norsk Skogbruk
29.11.2017
Den omfattende skogreisinga på 1950- og 60-tallet lot seg ikke stoppe av bratt terreng. Det betyr at taubaneveteranen Vidar Rørvik, sønnen Frank og deres litauiske mannskap vil ha mer enn nok å gjøre i årene framover.
Vidar Rørvik (59) har drevet med taubanedrifter siden 1981. Nå ser han muligheten til å ekspandere, og sammen med Johs. Owren utvikles nå en ny vinsj som skal være leveringsklar til våren. Rørvik sverger nemlig til de norskbygde Owren-kranene. - Disse er terrenggående og kan brukes både som slepebaner nedover og med bukk og bærekabel både oppover og nedover. En meget fleksibel taubane, sier han.
BLE MED SVOGEREN
Mange av dem som sørger for avvirkningen her i landet har fått skogsarbeid inn med morsmelka, men Vidar Rørvik er ikke blant dem. Han er utdannet i grafiske fag og arbeidet som bokbinder i Stavanger. - Det begynte vel å vise seg visse faresignaler i den bransjen og da jeg i 1980 fikk tilbud om å være med å hjelpe en kamerat i skogen et års tid var det gjort. Kameraten, som også var svog-eren min, hadde fått tilskudd til å kjøpe en John Deere 440 skidder som vi stadig kjørte fast i myrene i Suldal i Rogaland. - Vi leide en Igland teleskopvinsj som jeg siden kjøpte. Svogeren, som fikk meg inn i dette, hoppet av og begynte i olja i 1983, mens jeg fant ut at jeg likte dette livet og fortsatte. Og etter hvert ballet det på seg med stadig større utstyr, forteller Rørvik.
ALLTID PÅ FARTEN
Men det har vært et omstreifende liv. Rørvik har fartet land og strand rundt med sine baner og faktisk også flyttet dit det har vært arbeid. - Jeg flyttet først til Telemark, deretter til Lillestrøm for så å ende opp på Noresund da eldstemann Frank skulle begynne på skole. Etter 18 år på Noresund og 24 år i landflyktighet flyttet vi i 2004 tilbake til Hommersåk i Sandnes. Det blir uansett så mye reising at det ikke spiller noen rolle hvor du bor, sier han. Og understreker poenget ved å fortelle om flere lange utenlandsopphold, etter at værgudene har skapt marked for hans tjenester. Det første kom etter at orkanen Wibeke la nesten 70 millioner m3 tysk tømmer i bakken 1. mars 1990, noe som sørget for et Klondyke for mange skogsentreprenører. - Jeg fikk opsjon på å hogge 200 000 m3 og dro ned med bane, lassbærer og en Logma kvistemaskin sammen med to andre norske driftslag. Det gikk så bra at vi i perioder ble beordret til å stoppe fordi det ikke var nok bilkapasitet
Gå til medietBLE MED SVOGEREN
Mange av dem som sørger for avvirkningen her i landet har fått skogsarbeid inn med morsmelka, men Vidar Rørvik er ikke blant dem. Han er utdannet i grafiske fag og arbeidet som bokbinder i Stavanger. - Det begynte vel å vise seg visse faresignaler i den bransjen og da jeg i 1980 fikk tilbud om å være med å hjelpe en kamerat i skogen et års tid var det gjort. Kameraten, som også var svog-eren min, hadde fått tilskudd til å kjøpe en John Deere 440 skidder som vi stadig kjørte fast i myrene i Suldal i Rogaland. - Vi leide en Igland teleskopvinsj som jeg siden kjøpte. Svogeren, som fikk meg inn i dette, hoppet av og begynte i olja i 1983, mens jeg fant ut at jeg likte dette livet og fortsatte. Og etter hvert ballet det på seg med stadig større utstyr, forteller Rørvik.
ALLTID PÅ FARTEN
Men det har vært et omstreifende liv. Rørvik har fartet land og strand rundt med sine baner og faktisk også flyttet dit det har vært arbeid. - Jeg flyttet først til Telemark, deretter til Lillestrøm for så å ende opp på Noresund da eldstemann Frank skulle begynne på skole. Etter 18 år på Noresund og 24 år i landflyktighet flyttet vi i 2004 tilbake til Hommersåk i Sandnes. Det blir uansett så mye reising at det ikke spiller noen rolle hvor du bor, sier han. Og understreker poenget ved å fortelle om flere lange utenlandsopphold, etter at værgudene har skapt marked for hans tjenester. Det første kom etter at orkanen Wibeke la nesten 70 millioner m3 tysk tømmer i bakken 1. mars 1990, noe som sørget for et Klondyke for mange skogsentreprenører. - Jeg fikk opsjon på å hogge 200 000 m3 og dro ned med bane, lassbærer og en Logma kvistemaskin sammen med to andre norske driftslag. Det gikk så bra at vi i perioder ble beordret til å stoppe fordi det ikke var nok bilkapasitet
