Fostertellinga er kanskje det viktigste jeg bruker penger på i løpet av året. Der legger jeg grunnlaget for alt arbeidet i lamminga, forteller Arne Christoffer Sand.
Med 490 vinterfôra sauer har han en stor kabal som skal gå opp i løpet av noen hektiske uker i april og mai. For at logistikken i lamminga skal være enklest mulig, bruker Arne Christoffer tida mellom fostertelling og lammestart til å gjøre grundige forberedelser.
- Regelen er at jeg skanner søyene rundt 22. januar. Nesten hvert år skjer det på den samme datoen. Da bruker John Edvin Johansen, som er den flinkeste på skanning i Norge, to til tre timer på å skanne alle søyene. Jeg kan nesten telle på en hånd hvor mange han bommer på.
DELER I GRUPPERResultatene fra fostertellinga legger grunnlaget for hvordan sauebonden deler søyene inn i nye grupper. Hovedgruppene er åringer, toåringer og de som er tre år eller eldre. Deretter deler han inn hver av hovedgruppene etter hvor mange foster de bærer på. De som venter ett lam i en undergruppe, de som venter to i en annen og de som venter tre eller flere i en tredje undergruppe.
Dette gjør Arne Christoffer både fordi han vil starte fôring med kraftfôr til ulike tidspunkter før lamminga, og fordi det er en fordel å vite det under lamminga.
- For gimrer har jeg en gruppe for de som går med ett eller to lam, og en for de som går med tre eller fire. Allerede i starten av februar begynner jeg å gi kraftfôr til gimrene som skal ha mer enn to lam, forteller han.
For å holde kontroll på de drektige søyene, blir de også merket. Alle som venter ett lam, får en gul klave rundt halsen, de som skal ha tre lam, får grønn spraymaling på baken, mens de som skal ha fire lam både får gul klave og grønn spraymaling på rumpa. Da vet Arne Christoffer at de som ikke er merket, venter to lam.
- Alle som jobber her, er godt kjent med systemet. Systemet gjør det fort gjort �
