«Det eneste som virkelig kan monne, uten nødvendigvis å medføre uoverkommelige kostnader, er endringer i kjøretøyenes framdriftsteknologi og drivstoff», skriver Lasse Fridstrøm. Foto: Hans Hekneby Reinertsen. Klimagassutslippene fra norske mobile kilder i 2016 var, ifølge landets offisielle klimaregnskap (Fig. 1), 16,747 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter (mtCO 2 e). Dette utgjør 31 prosent av alle norske klimagassutslipp (53,3 mtCO 2 e) og ca. 60 prosent av alle utslipp i ikke-kvotepliktig sektor.
Fig. 1 Klimagassutslipp fra norske mobile kilder 1990-2016. Kilde: SSB Statistikkbanken kildetabell 08940.
Mobile kilder er mer enn transport. Om vi holder fiskebåter, landbruksmaskiner, anleggsmaskiner og motorredskaper utenfor, kommer vi til at samferdselen i 2016 stod for 13,3 mtCO 2 e, eller 25 prosent. Av dette kom 9,927 mtCO 2 e fra veitrafikk, svarende til 75 prosent av transportutslippene og snaut 19 prosent av alle norske utslipp.
Om vi skal nå våre klimamål, er det maktpåliggende å redusere utslippene fra veitransport. Hvilke strategier kan vi følge for å få dette til?
La oss dekomponere problemet
En nyttig måte å strukturere diskusjonen på kan være å ta utgangspunkt i følgende selvfølgelighet:
CO 2 -utslippet i veitransporten kan med andre ord forstås som et produkt av sju faktorer:
A. Folkemengden
B. Inntekten, målt som bruttonasjonalprodukt (verdiskaping) per innbygger
C. Mobiliteten av personer og gods, dvs. personkm og tonnkm transportert per krone verdiskaping
D. Veitransportandelen, dvs. andel tonnkm og personkm som avvikles på veinettet
E. Omvendt lastfaktor, dvs. motorkjøretøykm per person- og tonnkm
F. Energieffektiviteten, målt i kWh energi per motorkjøretøykm
G. Karbonintensiteten, målt i gram CO 2 -utslipp per kWh anvendt energi
CO 2 -utslippet vil endre seg proporsjonalt med endring i hver enkelt av disse faktorene, gitt at de andre faktorene holdes
