Gravplassen
25.06.2018
- Det er dessverre ikke uvanlig at det er for høy fuktighet i jorda på norske gravplasser, slik at gravene ikke kan gjenbrukes etter 20 år. Et eksempel på en stor gravplass som har fått nytt formål, er Sofienbergparken i Oslo, sier Trond Haraldsen.
Seniorforskeren fra Norsk institutt for bioøkonomi på Ås (NIBIO) kom til fagdagen om jord til gravplass på Varhaug kirkegård sammen med forsker Inghild Økland. Kirkevergen i Hå, Svein Olav Nesse, var svært fornøyd med oppmøtet. De 55 påmeldte fra jærkommunenes gravplassetater og Stavanger bispedømmeråd, fylte kyrkjestovå til randen.
- Vi sliter med dårlig nedbryting. Det er mye leire og vann på Varhaug kirkegård, og vi har måttet ha opptil 60 års fredningstid. Det nye feltet, som fikk sand på toppen for å hjelpe på dreneringen, er mer eller mindre ubrukelig. I fjor var dette feltet fullstendig vasstrukkent, sukker en oppgitt kirkeverge.
Må kunne gjenbrukes
Etter at folk hadde forsynt seg med kaffe, frukt og twist, satte de seg langs langbordene for å lytte til Trond Haraldsens foredrag. Han forklarte hvilke forhold som må oppfylles for at det skal bli fullstendig omdanning i løpet av fredningstida på 20 år.
Et enkelt triks som også legfolk kan bite seg merke i, er å sjekke fargen på jorda. Er jorda grå, indikerer det dårlig drenering. Det gjelder også når det er brune fargeflekker inniblant alt det grå. Hvis biologisk materiale begraves her, vil det ikke bli brutt ned. Det vil i stedet bli konservert, for den grå fargen indikerer at det ikke er oksygen i jorda.
Brun farge derimot, indikerer at lufta trenger ned i jorda. Det betyr at det er gode nedbrytningsforhold. Skal lufta kunne trenge ned, må det være et sammenhengende system av luftledende porer helt ned til kista.
- Det hjelper altså ikke å legge sand over leire, slår Haraldsen fast.
Finnes håp
Etter foredraget gikk turen ut til en visningsgrav på Varhaug kirkegårds nye mosedekte problemfelt. Mens deltakerne stimler seg rundt graven, hopper Haraldsen nedi og starter straks å undersøke jordlagene. Øverst ser vi det 10-20 cm tykke laget med sand, som ligger over et mørkt lag med jord. Haraldsen henter ut jordprøver fra de ulike lagene, kjenner på konsistensen, sjekker fargen opp mot en fargepalett som Inghild Økland holder fram i ei medbrakt fagbok, og kommer med sin foreløpige konklusjon:
- Det er for mye organisk materiale i laget under sanden. Det gjør at vannet stopper opp og ikke kommer gjennom. Dette kan løses ved å blande massene, både sand, organisk materiale og det mer kornete laget underst, sier han.
Omgraving av feltet kan være løsningen for Varhaug kirkegård, men er ikke nødvendigvis løsningen andre steder.
- Det finnes ingen fasit. Man må kjenne de lokale forholdene; både temperatur, vannforhold og jordsmonn, før man kan gi en anbefaling om egnede grunnforhold for gravplassene der, sier Økland, som hvis finansieringen går i orden, skal ta doktorgrad i jordsmonn for gravplasser.
Fornøyd kirkeverge
Etter å ha hørt Haraldsens forslag til løsning, er Nesse fornøyd.
- Dette var veldig bra. Men det vil koste penger å omgrave hele feltet og eventuelt tilføre mer sand, sier han med rynket panne.
- Men vi må gjøre noe. Slik det er i dag, er feltet i praksis ubrukelig, sier han.
Dette påvirker nedbryting på en gravplass:
• Klimatiske forhold som temperatur, nedbør og tele. • Fysiske forhold som tekstur, lagdeling og avsetningstype. • Kjemiske faktorer som surhet og mineralogi.
• Biologiske faktorer, det vil si hvor dypt ned det er biologisk aktivitet.
En gravplass med tilfredsstillende nedbryting må ha:
• Tilstrekkelig vannledningsevne/drenering.
• Tilstrekkelig vannlagringsevne for plantenes skyld. • God luftutveksling dypt ned i jordsmonnet. • Mikrobiell aktivitet.
• Noe innhold av organisk materiale.
Følgende nedbrytingsprosesser må skje samtidig:
• Bløtvev brytes raskt ned av bakterier ved optimal fuktighet. Ved for høy fuktighet stopper nedbrytingsprosessen, og det skjer en konservering i stedet.
• Bein brytes ned ved kjemisk forvitring som krever surt miljø. • Treverk brytes langsomt ned av råtesopper som trenger oksygen. • Tekstiler i naturfibre som bomull, lin og silke, brytes relativt raskt ned av mikroorganismer. Tekstiler i kunstfibre som polyester og nylon derimot, brytes langsomt ned til mikroplast.
Les opprinnelig artikkel- Vi sliter med dårlig nedbryting. Det er mye leire og vann på Varhaug kirkegård, og vi har måttet ha opptil 60 års fredningstid. Det nye feltet, som fikk sand på toppen for å hjelpe på dreneringen, er mer eller mindre ubrukelig. I fjor var dette feltet fullstendig vasstrukkent, sukker en oppgitt kirkeverge.
Må kunne gjenbrukes
Etter at folk hadde forsynt seg med kaffe, frukt og twist, satte de seg langs langbordene for å lytte til Trond Haraldsens foredrag. Han forklarte hvilke forhold som må oppfylles for at det skal bli fullstendig omdanning i løpet av fredningstida på 20 år.
Et enkelt triks som også legfolk kan bite seg merke i, er å sjekke fargen på jorda. Er jorda grå, indikerer det dårlig drenering. Det gjelder også når det er brune fargeflekker inniblant alt det grå. Hvis biologisk materiale begraves her, vil det ikke bli brutt ned. Det vil i stedet bli konservert, for den grå fargen indikerer at det ikke er oksygen i jorda.
Brun farge derimot, indikerer at lufta trenger ned i jorda. Det betyr at det er gode nedbrytningsforhold. Skal lufta kunne trenge ned, må det være et sammenhengende system av luftledende porer helt ned til kista.
- Det hjelper altså ikke å legge sand over leire, slår Haraldsen fast.
Finnes håp
Etter foredraget gikk turen ut til en visningsgrav på Varhaug kirkegårds nye mosedekte problemfelt. Mens deltakerne stimler seg rundt graven, hopper Haraldsen nedi og starter straks å undersøke jordlagene. Øverst ser vi det 10-20 cm tykke laget med sand, som ligger over et mørkt lag med jord. Haraldsen henter ut jordprøver fra de ulike lagene, kjenner på konsistensen, sjekker fargen opp mot en fargepalett som Inghild Økland holder fram i ei medbrakt fagbok, og kommer med sin foreløpige konklusjon:
- Det er for mye organisk materiale i laget under sanden. Det gjør at vannet stopper opp og ikke kommer gjennom. Dette kan løses ved å blande massene, både sand, organisk materiale og det mer kornete laget underst, sier han.
Omgraving av feltet kan være løsningen for Varhaug kirkegård, men er ikke nødvendigvis løsningen andre steder.
- Det finnes ingen fasit. Man må kjenne de lokale forholdene; både temperatur, vannforhold og jordsmonn, før man kan gi en anbefaling om egnede grunnforhold for gravplassene der, sier Økland, som hvis finansieringen går i orden, skal ta doktorgrad i jordsmonn for gravplasser.
Fornøyd kirkeverge
Etter å ha hørt Haraldsens forslag til løsning, er Nesse fornøyd.
- Dette var veldig bra. Men det vil koste penger å omgrave hele feltet og eventuelt tilføre mer sand, sier han med rynket panne.
- Men vi må gjøre noe. Slik det er i dag, er feltet i praksis ubrukelig, sier han.
Dette påvirker nedbryting på en gravplass:
• Klimatiske forhold som temperatur, nedbør og tele. • Fysiske forhold som tekstur, lagdeling og avsetningstype. • Kjemiske faktorer som surhet og mineralogi.
• Biologiske faktorer, det vil si hvor dypt ned det er biologisk aktivitet.
En gravplass med tilfredsstillende nedbryting må ha:
• Tilstrekkelig vannledningsevne/drenering.
• Tilstrekkelig vannlagringsevne for plantenes skyld. • God luftutveksling dypt ned i jordsmonnet. • Mikrobiell aktivitet.
• Noe innhold av organisk materiale.
Følgende nedbrytingsprosesser må skje samtidig:
• Bløtvev brytes raskt ned av bakterier ved optimal fuktighet. Ved for høy fuktighet stopper nedbrytingsprosessen, og det skjer en konservering i stedet.
• Bein brytes ned ved kjemisk forvitring som krever surt miljø. • Treverk brytes langsomt ned av råtesopper som trenger oksygen. • Tekstiler i naturfibre som bomull, lin og silke, brytes relativt raskt ned av mikroorganismer. Tekstiler i kunstfibre som polyester og nylon derimot, brytes langsomt ned til mikroplast.
