Jeg regner med du allerede kan tippe hvorfor.
Grønt Pressekontor er en enkvinnesbedrift. Kontoret tilbyr produksjon og salg av klima- og miljøjournalistikk, til store og små, norske og internasjonale nyhetsbedrifter, og har gjort det siden 2018.
Men koronast(r)up i de større mediehusenes inntjening, får seriøse konsekvenser for aktører som min denne våren. Jeg burde kanskje sett fanden på veggen tidligere.
Allerede i begynnelsen av mars fikk jeg beskjed fra min amerikanske redaktør om at alt annet en «corona news», var «no news»: «So sorry, Julie! Excellent pitch, but it's all corona now». Han glante trist opp på meg fra Skype-kontoret sitt.
Jeg overlevde mars likevel. Det var ikke før i midten av april at det gikk opp for meg hvordan våren kom til å bli. Grønt Pressekontor nådde en slags new low 14. april: I tidsrommet fra klokken 08.30 til 12.30 mottok kontorets e-post-forværelse intet mindre enn fem avslag fra norske redaktører, på tilbud om redaksjonelle opplegg og historier, som tidligere ville funnet sine lesere i norske aviser.
Alle beklaget fra sitt hjemmekontor til mitt: Lykke til ut 2020, og håper vi en gang i fremtiden samarbeider igjen.
Det som i begynnelsen av mars var skisser av framtida, fortonte seg nå mer som en konkret arbeidstegning.
Avslagene var ryddige og vennlige, og kom som perler på en snor fra redaktører jeg tidligere har samarbeidet med.
Alle beklaget fra sitt hjemmekontor til mitt: Lykke til ut 2020, og håper vi en gang i fremtiden samarbeider igjen.
Aida, tenkte jeg, der jeg satt i styrerommet til Grønt Pressekontor i 2. etasje her jeg bor.
I aviser fra nord til sør bidrar jeg med historier og kilder, fakta og refleksjoner fra fagfolk og unike stemmer, knyttet til lokale konsekvenser av globale klimaendringer. Jeg liker å tro at dette er journalistikk leserne ellers ikke får, om jeg ikke leverer det.
Det er mitt beskjedne samfunnsoppdrag. Såpass pompøs er jeg gjerne.
Et siste avslag nådde innboksen den samme dagen. «Sorry, Julie, vi har frosset alt eksternt innkjøp nå.»
Egentlig elsker jeg å samarbeide med redaktører. Tønsbergs Blad, Fredriksstad Blad, Lofotposten, Avisa Nordlys, Helgelendingen, Budstikka, Nationen, Rakkestad Avis, Sarpsborg Arbeiderblad, Gudbrandsdølen Dagningen, Avisa Valdres, Østlandets Blad, avisa iFinnmark.no, Akershus Amtstidende, Malvikbladet.
Jeg har vært, og er, så glad for norske avisredaktører, unge og gamle, kvinner og menn, nyansatte og gamle travere, over hele Norge; de er nysgjerrige, redelige, grundige og skikkelige og noen er til og med takknemlige! Men de har ingen, absolutt ingen penger nå.
Bildet trådte frem for meg der jeg satt på hjemmekontoret mitt: Ekspandér eller dø.
Konturene som jeg i begynnelsen av mars bare ante, var blitt en skisse, deretter en arbeidstegning; nå var de mer som et ferdig kunstverk. Bildet trådte frem for meg der jeg satt på hjemmekontoret mitt: Ekspandér eller dø.
Å drive for seg selv er beinhardt arbeid. Hele tiden. Journalistikk bør utføres av store og små aktører, alle med ulike synspunkter, erfaringsbakgrunn og tilnærminger, ikke bare av fast ansatte journalister.
I dag vet vi at rapporteringen om profittjag og uvettig bruk av naturens ressurser, som grov utnytting av ville dyr på et wet market i Wuhan i Kina, er viktigere enn noen gang.
En flaggermus har forrykket hele verden. Det må vi rapportere mer om - ikke mindre om!
Hvilket paradoks er det ikke da at journalistikk om overforbruk av naturen, om manglende nøysomhet overfor de ressursene vi har (som i grove trekk er den journalistikken jeg produserer) ikke lenger har livets rett i norske aviser?
Image-text:
Forskere tar prøver av en flaggermus på jakt etter koronavirus. Bildet er fra en fransk dyrehage.
Foto: Stephane Mahe / Reuters / NTB scanpix
