I min ungdomstid fra midt på femtitallet til ut i sekstiårene var seilingen vi drev med, først og fremst lek på vannet. Vi seilte mye, men var lite organiserte. Om vinteren gikk vi på gast-, jungmanns- og skipperkurs, der vi lærte vel så mye om knuter og sjømannskap som å bli gode regattaseilere.
Noen av oss drømte nok om å bli en ny Thorvaldsen, Ferner eller Lunde, og vi trente kanskje litt mer enn de andre. Men toppidrett var ikke noe vi tenkte mye på. Vi seilte i våre små kjølbåter til og fra sommerregattaene, og tilbringerseilasene kunne være like viktige som selve regattaen, med fest og moro i havner underveis. Jollene ble gjerne lagt på taket til dem som hadde og kunne kjøre bil. Thor Thorvaldsens sønn Terje forteller for eksempel at faren, til tross for sine to olympiske gullmedaljer, ikke var særlig opptatt av å trene. Til gjengjeld skulle båten være såpeglatt i bun
