På den ene siden av debatten har vi de som opplever det som moraliserende og normativt - «man bør skamme seg» - og som igjen deler seg i to leirer mellom de som ønsker å moralisere og de som ikke ønsker å bli pålagt nye åk. På den andre siden nikkes det maktesløst og gjenkjennende i den deskriptive opplevelsen av skam over egen dobbeltmoralske atferd. Når sistnevnte gruppes konstruktive endringsvilje anklages for hysteri og moralisme oppleves det derimot raskt som urettferdig stråmannsargumentasjon, fornektelse eller ren projeksjon.
Motpolene forsterkes mens de reelle polene uanfektet fortsetter å smelte.
Men kan og er det skammen som skal redde klimaet og miljøet? Nei, som denne artikkelen ønsker å utforske så er vår indre klimakamp mer kompleks enn som så og risikerer som Eivind Trædal frykter å avspore det egentlige behovet for politisk ansvar og endring. Forhåpentligvis vil det å rydde opp i skamlandskapet gi bedre grobunn for konstruktiv dialog mellom disse "skamfunnene".
Skam som sosial regulering
Som innledningsvis beskrevet har skam fort en polariserende effekt. For å forstå hvordan skam kan oppnå dette er det viktig å se dens evolusjonære funksjon - å forebygge utestengelse.
Da mennesket er et sårbart sosialt flokkdyr som fra fødselen av og livet ut er avhengig av hverandre for å overleve har avvisning og utestengelse nesten vært ensbetydende med død.
Dette forklarer hvorfor sosiale settinger og oppmerksomhet kan være angst- og skamvekkende og hvorfor det å være konform er en trygg strategi. Der angsten i større grad forsøker å være preventiv sier skammen ifra når vi potensielt har brutt flokkens normer, regler og tabuer. Hvis det er tilfellet, som vi skal se nærmere på, så er det så avgjørende at vi beveger oss fra skammen over til skylden - som søker reparasjon, tilgivelse og forsoning.
Håpet til de som mener at skam-suffixene bør være normative er at frykten for primær-skammen, dvs andres negative reaksjoner, kan ha en preventiv funksjon og føre til sosial regulering av den klimafiendt
