Universitetsavisa
11.11.2016
Henger vi med? spør denne fredagens gjestekommentator. De siste par årene har for min del, som ansatt ved lærerutdanningen ved FLT, gått med på å orientere meg i fusjons-, master- og campus-landskapet.
Det er ikke få endringer som har skjedd, skjer og skal skje. Bare siden jeg signerte kontrakt som ung og håpefull høgskolelektor har mitt vida laboral -bilde blitt tegnet på nytt og retusjert flere ganger, og det er ikke lengre enn tre år siden jeg var ung og håpefull. Nå har jeg på en måte blitt eldre og fylt av mindre håp. Til tider tror jeg faktisk jeg har blitt både fusjons-, master- og campus-mett og vel så det. Noen snakker faktisk om at de er blitt fusjons-, master- og campus-blind og at de er helt fusjons-, master- og campus-fed up!
Les merDiktatur den ultimate løsning?
Jeg forstår oss godt. Etter utallige møter, frokoster, allmøter, lunsjer, work-shops og nettmøter så sitter man igjen med en følelse av at ting blir som de blir uansett. Hva gjør vel en liten stemme (som egentlig ikke har sagt noe heller) i dette maskineriet som ruller og går? Blir man egentlig hørt, og går det egentlig an å høre på alle? Er det ikke slik at til syvende og sist må noen bestemme noe, og sette ned foten? Kunne vi spart de bak
