Diabetes mellitus er en utbredt kronisk sykdom, og opptil en av tre pasienter får fotsår. Diabetiske fotsår er ofte vanskelig å behandle. Behandlingen er langvarig og tar ofte stor plass i pasientens liv. Pasienten utfører viktig behandling selv i form av sårbehandling og avlastning, men forskning viser at behandlingen er krevende å etterleve. Denne artikkelen presenterer resultatene fra intervjuer med sju pasienter om deres erfaringer med å leve med diabetiske fotsår.
Diabetes mellitus ses på som en av verdens store helseutfordringer. I 2014 levde cirka fem prosent av Norges befolkning med en diabetesdiagnose (1). Den globale forekomsten av diabetiske fotsår er på cirka seks prosent, ifølge en systematisk metaanalyse fra 2017 (2).
Behandlingen kan være inngripende
Diabetiske fotsår er ofte vanskelige å behandle. Behandlingen griper ofte inn i pasientens liv og kan strekke seg over lang tid (3). Pasienten står ofte for en svært viktig del av behandlingen selv (4).
Viktig egenbehandling innebærer avlastning av såret, ofte ved bruk av behandlingshjelpemidler, sårbehandling, antibiotikabruk og god blodsukkerkontroll (5). Tiltakene kan isolert sett virke enkle å etterleve, men gjennom egen praksis ser vi at disse tiltakene er komplekse og krevende for mange pasienter.
Kunnskap om etterlevelse av behandling er et stort og viktig felt innen kronisk sykdom på pasientnivå, men også på samfunnsøkonomisk nivå (6). Tidligere forskning på etterlevelse av medikamentell diabetesbehandling peker på stor kompleksitet og mange ulike faktorer som påvirker etterlevelsen (7, 8).
For å få innblikk i hvordan det er å leve med diabetiske fotsår og fotsårbehandling, gjennomførte vi intervjuer med sju diabetespasienter med fotsår. Vi hadde søkelys på å identifisere mulige faktorer som kan påvirke etterlevelsen av egenbehandlingen.
Slik foregikk datainnsamling og analyse
Vi inviterte pasienter som fikk fotsårbehandling for et aktivt fotsår. Inklusjonskriteriene var at pasienten var over 18 år, samtykkekompetent og hadde erfaring med diabetesfotsår og eventuelt amputasjon på grunn av fotsår. Totalt sju pasienter deltok. Å delta var frivillig, og skriftlig samtykke ble innhentet. Deltakerne kunne når som helst i forløpet trekke seg fra studien.
Dataene ble analysert med bruk av en tematisk analysemetode, i tråd med anbefalinger fra Braun og Clarke (9). Prosessen besto av fire trinn: å bli kjent med dataene, koding, å identifisere foreløpige temaer og å gjennomgå temaene og gi dem navn. Tabell 1 gir et eksempel på analyseprosessen.
Fotsårbehandling påvirker familien
Alle deltakerne hadde innspill om tiden som ble brukt på fotsår og behandling. Et eksempel var at å dusje og stelle fotsåret etterpå krevde mer tid enn før. I tillegg til at fotsårbehandlingen krevde mye t
