Sløsing og meningsløshet
Som flere har påpekt i kronikker i det siste, i Aftenposten, Universitetsavisa og Khrono, betyr dette sløsing med betydelig arbeidsinnsats som kunne vært brukt på produktiv forskning.
Det betyr at maktkritisk og reflekterende forskning sjelden eller aldri blir finansiert. Og det innebærer store personlige belastninger for forskerne selv, som opplever frustrasjon og meningsløshet over til dels håpløse søknadsprosesser.
Innenfor min arena, som er miljø- og samfunnsforskning, er det åpenbart at det er mye som faller mellom alle stoler, og som i det hele tatt ikke blir vurdert som relevant innenfor dagens forskningspolitikk.
Mitt inntrykk er at mye av roten til det uføret vi er kommet opp i, skyldes at Forskningsrådet har et overordnet og smalsporet syn på «excellence». At et foreslått forskningsprosjekt klassifiseres som «excellent», eller fremragende, er et krav for å kunne få støtte.
Ingen er uenig i at høy kvalitet er viktig i forskning, men vi har en rekke andre akademiske og kunnskaps