Forrige uke oppsto det en diskusjon i Universitetsavisa rundt en nasjonal etikkundersøkelse. Undersøkelsen samler data om forskeres holdninger til gaveforfatterskap, salamitaktikk eller tilpasning av forskning etter press fra interessenter eller finansieringskilder. Det er bra at dette blir undersøkt, ikke minst fordi det er tjue år siden forrige landsdekkende studie. I løpet av de siste femten åra har etikk blitt stadig mer etterspurt og institusjonalisert. De nasjonale forskningsetiske komiteene har for eksempel utarbeidet forskningsetiske retningslinjer, og NTNU har fastsatt egne etiske retningslinjer. I fjor fikk Norge en lov om forskningsetikk som framhever forskernes aktsomhetsplikt og at institusjoner har et ansvar for at ansatte har kjennskap til forskningsetiske normer.
Det framheves at det er viktig å øke den etiske bevisstheten. Men er manglende etisk bevissthet det egentlige problemet?
Ved å rette oppmerksomheten mot individuelle holdninger og forskningskulturen i akademia, er det forskerne som blir gjenstand for oppmerksomheten, på bekostning av systemforhold og forskernes generelle arbeidsforhold. Dette har blitt kjennetegnende for norsk forskningspolitikk, særlig når det gjelder etikk og krav om
