- Det er en hund, ser du vel. Her er tunga. Frida Lønmo peker litt oppgitt på blåbærbladet som stikker ut av kongla, og demonstrerer hvordan hunden peser.
Frida er i skogen sammen med de andre fem-åringene i Tjura barnehage. Beliggende i Grue i Hedmark har barnehagen ubegrensa tilgang på turområder. Det vet de å benytte seg av, og i dag er de på tur i Oasen.
- Eller Vasen, som ungene sier. Dumt av oss å bruke et navn som er så vanskelig å si. Men vi får trent på oa-lyden, da, sier barnehagelærer Aina Maliberget med en selvironisk grimase.
Dog er det verken tungegymnastikk eller annen læring som er viktig når barnehagen er på tur. Da er det lek på naturens egne premisser som gjelder. Ungene tar i bruk pinner, steiner, bark, mose, kongler, bær - ja, i det hele tatt alt de kan komme over som kan brukes.
De løper, klatrer, hopper, ramler over ende og kommer seg opp igjen. I Oasen føler de seg trygge, de er der ofte og vet nøyaktig hvor langt vekk fra bålplassen de har lov til å gå. En gang var det et tau som avgrenset området. For lenge siden ble det løpt i stykker av en elg, men det er ikke nødvendig å sette det opp igjen. Er det noen som drister seg til å utfordre yttergrensen, får de voksne raskt beskjed og kan hanke inn igjen utbryteren. Men det skjer egentlig aldri.
Viktig med fri lek
De
