Arbeidsgruppen ledet av professor Torkel Brekke leverte før sommeren sitt forslag til nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater. Forslaget har nå vært på høring, og Universitetet i Oslo har gitt et grundig høringssvar til Kunnskapsdepartementet. Vi mener at rapporten gir et viktig bidrag til det videre arbeidet med Open Access. Men treffer forslagene riktig, og gir de oss nok kraft i vårt videre arbeid?
Les mer om Brekke-utvalgets rapport: Tilrår open tilgang
Første setning i rapporten er beskrivende for Regjeringens ambisjon med Open Access: Regjeringen har som mål at resultater av norsk forskning skal være åpent tilgjengelige og vil at Norge skal være et forsiktig foregangsland i dette arbeidet.
Det er synd hvis arbeidsgruppen har oppfattet sitt mandat fra Regjeringen til å være forsiktige. Erfaringene etter mange år med ambisjoner om mer åpen tilgang er at gode intensjoner ikke er nok. Det trengs kraftig politisk vilje for å flytte dette feltet i riktig retning. En hovedgrunn til at vi ikke lykkes med dagens politikk er at de store akademiske forlagene ikke har interesse av å endre sin forretningsmodell. Utvalget gir ingen nye virkemidler for å presse frem en endring.
Gode intensjoner er ikke nok.
Samtidig inneholder forslaget flere insentiver og retningslinjer som søker å styre den enkelte forskers valg av publiseringskanal. At forskeren selv velger hvor forskningen skal publiseres er en grunnleggende del av den akademiske friheten. Her bør våre politikere trå meget forsiktig, selv om intensjonene er gode.
Vi mener at dagens virkemidler er for fragmenterte, og at myndigheter og institusjoner i større grad må samles rundt en felles retning for å få til et reelt skifte til åpen tilgang. Oppmerksomheten bør først og fremst rettes mot å følge opp og implementere initiativet Open Access 2020. Grunnideen bak Open Access 2020 er å gjøre de eksisterende abonnementsbaserte tidsskriftene åpne for allmennheten, og at dette kan skje innenfor dagens økonomiske rammer. Dette vil man gjøre i samarbeid med forlagene. Det er altså ikke snakk om å ta knekken på forlagene. De har - og vil fortsatt ha - en svært viktig funksjon.
For å nå målet om fullstendig Open Access, må vi ha en gjennomgående endring av dagens modell for tilgang og finansiering av vitenskapelig publisering. Vi må ha overgang fra en abonnementsbasert modell til en modell der alle tidsskrifter blir open access og der kostnadene er knyttet opp mot selve publiseringen i tidsskriftene.
Vi tror at tiden for mange bekker små på veien mot åpen tilgang er over. Det viktigste nå er å mønstre politisk vilje - nasjonalt og internasjonalt - for å forhandle frem open access-avtaler med de store internasjonale forlagene. Det er her det bør satses, og det er her de store fremskrittene må komme.
