Appell
14.09.2022
«Alle er like, men noen er mer like enn andre», skrev den engelske forfatteren George Orwell i en av sine mest berømte bøker, Animal Farm. Det kjente sitatet passer godt for å beskrive norsk og europeisk asylpolitikk og gapet mellom våre egalitære verdier og diskriminering av flyktninger.
FLYKTNINGER I POLEN. I begynnelsen av april var jeg i Medyka, på den travleste grenseovergangen mellom Polen og Ukraina. Som alltid var det vondt å møte mennesker på flukt. Slitne og kalde ventet de ukrainske flyktningene tålmodig på å kunne forlate hjemlandet sitt og krysse grensen til Polen. Så vidt jeg kunne se var det bare kvinner, barn og gamle mennesker i køen. Mange drasset på tunge kofferter der de formodentlig hadde pakket sine mest verdifulle eiendeler. Noen hadde med seg kjæledyrene sine.
Nesten alle var tomme i blikket. Hvem vet hva de hadde sett og opplevd siden Russland eskalerte krigen i hjemlandet deres med en fullskala, brutal invasjon den tjuefjerde februar? For bare noen måneder siden var livene deres mest sannsynlig helt eller tilnærmet normale. De fleste hadde måttet forlate fedre, ektemenn eller sønner som var tvunget til eller hadde valgt å risikere liv og lemmer for å forsvare hjemlandet mot Putins hær.
STORE KONTRASTER. De ukrainske flyktningene trenger omsorg og beskyttelse, og det var fint å være vitne til velviljen og respekten de stort sett møtte hos frivillige hjelpearbeidere og grensevakter i Polen. Samtidig var det umulig å overse den enorme kontrasten til grensen mellom Belarus og Polen, der flyktninger fra Midtøsten i flere måneder hadde blitt utsatt for vold og overgrep av polsk politi.
Kontrasten var også stor til de greske øyene Lesvos og Chios, der jeg jobbet som frivillig hjelpearbeider og forsker mellom 2016 og 2020. Først og fremst var det slående hvor rolig det var på den polsk-ukrainske grensen. Grenseovergangen så ut til å fungere tilnærmet normalt, og det var nesten ikke politi eller sikkerhetsvakter til stede. For det andre var det adskillig mer bevegelse, og selv om køen gikk sakte, gikk
Gå til medietFLYKTNINGER I POLEN. I begynnelsen av april var jeg i Medyka, på den travleste grenseovergangen mellom Polen og Ukraina. Som alltid var det vondt å møte mennesker på flukt. Slitne og kalde ventet de ukrainske flyktningene tålmodig på å kunne forlate hjemlandet sitt og krysse grensen til Polen. Så vidt jeg kunne se var det bare kvinner, barn og gamle mennesker i køen. Mange drasset på tunge kofferter der de formodentlig hadde pakket sine mest verdifulle eiendeler. Noen hadde med seg kjæledyrene sine.
Nesten alle var tomme i blikket. Hvem vet hva de hadde sett og opplevd siden Russland eskalerte krigen i hjemlandet deres med en fullskala, brutal invasjon den tjuefjerde februar? For bare noen måneder siden var livene deres mest sannsynlig helt eller tilnærmet normale. De fleste hadde måttet forlate fedre, ektemenn eller sønner som var tvunget til eller hadde valgt å risikere liv og lemmer for å forsvare hjemlandet mot Putins hær.
STORE KONTRASTER. De ukrainske flyktningene trenger omsorg og beskyttelse, og det var fint å være vitne til velviljen og respekten de stort sett møtte hos frivillige hjelpearbeidere og grensevakter i Polen. Samtidig var det umulig å overse den enorme kontrasten til grensen mellom Belarus og Polen, der flyktninger fra Midtøsten i flere måneder hadde blitt utsatt for vold og overgrep av polsk politi.
Kontrasten var også stor til de greske øyene Lesvos og Chios, der jeg jobbet som frivillig hjelpearbeider og forsker mellom 2016 og 2020. Først og fremst var det slående hvor rolig det var på den polsk-ukrainske grensen. Grenseovergangen så ut til å fungere tilnærmet normalt, og det var nesten ikke politi eller sikkerhetsvakter til stede. For det andre var det adskillig mer bevegelse, og selv om køen gikk sakte, gikk
