Vår erfaring er at tilbud om sykepleiefaglig veiledning etter fullført utdanning er ulikt utbredt, og på mange arbeidssteder er veiledning ikke-eksisterende. Tidspress, økonomiske begrensninger og for lite kunnskap om veiledningens betydning kan være noen av årsakene til dette.
Den naturvitenskapelige forståelsen av evidensbegrepet ligger ofte til grunn innen forskning, og da anses bestemte vitenskapelige metoder som mere evident enn andre.
Katie Eriksson (3) hevder at sykepleievitenskapen som en menneskevitenskap trenger et evidensbegrep som er forankret i den humanvitenskapelige tradisjon, ettersom den naturvitenskapelig orienterte evidensforståelsen er for snever. Hun viser også (3) til den tyske filosofen Gadamer som relaterer sannheten til noe som trer frem ved at en bestemt situasjon blir belyst.
Landsgruppen av veiledere i NSF har i sin handlingsplan fra 2017-19 vedtatt å belyse kunnskapsgrunnlaget for sykepleiefaglig veiledning.
Formålet med denne artikkelen er å beskrive og diskutere bruken av evidensbegrepet i forskning innen sykepleiefaglig veiledning i grupper.
Metode
Et litteratursøk ble utført i forbindelse med arbeidet med å klargjøre kunnskapsgrunnlaget. Det ble søkt etter studier om sykepleiefaglig veiledning i grupper. Søket var avgrenset til engelskspråklige og skandinaviske artikler publisert fra 2008 til 2017. Søket ble foretatt i databasene Medline, Cinahl og SweMed+ i november 2017. Det ble også søkt i utvalgte referanselister.
Søkeord var: clinical supervision, group process, group, mentoring, nurse, nursing staff, nursing supervisory, peer group, professional competence.
Søkene ga 189 treff. Etter gjennomlesing av alle abstrakter, ble fire systematiske oversiktsartikler og sju primærstudier inkludert i rapporten.
Studier som omhandlet veiledning av studenter, ble ekskludert. Studier på individuell veiledning ble også ekskludert, da disse var vanskelig å skille fra praksisveiledning som kan ha mere form av opplæring.
Resultatet av dette søket er beskrevet i en upublisert rapport (4).
I denne artikkelen er det de fire systematiske oversiktsartiklene (5, 7, 8, 9) som alle tar opp spørsmålet om evidens for at sykepleiefaglig veiledning har effekt, som danner datagrunnlaget. De øvrige studiene i rapporten omtaler ikke evidens, og er derfor utelatt i denne artikkelen.
Resultater
I det følgende gjøres det rede for fire oversiktsartikler og forfatterne sine funn av evidens i sykepleiefaglig veiledning.
Brunero og Stein-Parbury (5) inkluderte tjueto studier i sin artikkel. Forfatterne hevder at det finnes betydelig evidens i litteraturen og tilstrekkelig empirisk støtte for implementering av faglig veiledning i sykepleie.
Inklusjonskriteriene i deres studie var at studiene skulle inneholde en evaluering av veiledningens effekt, og at både tilnærmingen til veiledning og metode for datasamling var klart beskrevet. Utvalget domineres av veiledningsgrupper for sykepleiere innen psykisk helsearbeid og eldreomsorg.
Resultatene er kategorisert etter Proctor's modell (6) for veiledningen. Denne modellen beskriver en styrkende, en normativ og en formativ funksjon av veiledning. Forfatterne hevder det kan påvises evidens knyttet til alle funksjonene, men tydeligst i den styrkende funksjonen ved at veiledning gir kollegastøtte og reduserer stress.
Den normative funksjonen viser seg ved at veiledning fremmer profesjonell og faglig utvikling, og den formative veiledningen ved at veiledning har effekt på utvikling av fag og ferdigheter.
Francke og de Graaff (7) hevder i sin studie at det til tross for mange indikasjoner på at gruppeveiledning for sykepleiere har effekt, så begrenses den empiriske evidensen av at de 17 studiene som inngår i deres utvalg er både ulike og av varierende kvalitet.
Kun fire av studiene ble av forfatterne vurdert til å ha høy kvalitet.
Inklusjonskriteriene innebar krav om beskrivelse av veiledningsprogrammet og av gruppeveiledningens
