Hun trasker gjennom Vår Frelsers gravlund i Oslo og snakker om gylne kornåkere og lillablå himmelhvelvinger da hun får øye på et bøketre, og utbryter at her må vi slå oss ned, under grenene som trekker mot gresset, i blandingen av lys og skygge. Det passer når vi skal snakke med Itonje Søimer Guttormsen. Hun er lys og skygge, kontraster. Hun sier hun trenger dem begge. Det store, utadvendte, generøse - som et filmsett. Det lukkede, konsentrerte, innadvendte - som en skriveperiode. Akkurat nå, der hun flipper av seg skoene så hun blir barbeint og setter seg ned gresset, er hun flomlys.
- Jeg kunne aldri skrevet nå for eksempel. Jeg skal i gang med manuset til neste film, men jeg har ikke sjanse på grunn av alt som skjer i lanseringsfasen. Jeg er superoverfladisk. Prater og prater, tar lett til fest, og det har vært sommer og... og
Og hun har suksess. Den kunstneriske og eksistensielle krisen som er skildret gjennom uforløste og kompromissløse Gritt i debutspillefilmen med samme navn, er blitt filmskaperens egen kunstneriske forløsning. Filmen har tatt fem år å lage, men kampen for å nå dit har glødet og frustrert så veldig mye lenger.
- Det ligger stor skam i å føle seg uforløst, har du sagt?
- Ja. Itonje Søimer Guttormsen har løsnet en spenne i håret, det virker å falle flere meter nedover skulderen.
- Klart det er skamfullt når du har
