Posthornet
01.02.2023
Da Hector Ulloa ville starte opp et studentdemokrati i Honduras, ble han truet på livet og sto i fare for å ikke få fullføre utdanningen sin. Nå hjelper han andre i samme situasjon med å komme til Norge.
Truslene var ikke skremmende. Til og med drapstruslene prellet liksom bare av. Kidnappingsforsøket skremte ham heller ikke noe særlig.
Det var sånt han bare måtte forvente. Hector Ulloa smiler når han forteller om perioden som studentaktivist hjemme i Honduras i Mellom-Amerika.
- Jeg hører jo selv at det er en syk historie, spesielt når jeg snakker om det i Norge. Her ser jeg hvor langt unna dette virker, samtidig som jeg vet at mange studenter opplever det samme. Historien min er ikke unik i det hele tatt, sier han og blir mer alvorlig.
- I dette rolige, trygge kontorlokalet, slår det meg hvor store kontrastene er i alt jeg har opplevd i mitt 26 år korte liv. Det er ironisk, sier lederen av Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH).
Kunnskap er kraft
Å vokse opp med samfunnsengasjerte foreldre gjør noe med deg. Engasjementet går ofte i arv. Hector Ulloa er intet unntak.
Lærerne Mario og Iris var begge universitetsutdannet, noe som på langt nær var vanlig i Honduras på 1980-tallet. Det er det fortsatt ikke, i et av de minst utviklede landene i Mellom-Amerika. De var begge aktive i studentbevegelsen.
I 1996 fikk de sin andre sønn, Hector. Barna vokste opp i hovedstaden Tegucigalpa, der foreldrene fortsatt bor.
Mario og Iris var fast bestemte på at deres to sønner skulle få utdanning. Det var det viktigste de kunne gi dem. Ferieturer, restaurantbesøk og andre luksusgoder måtte vike. Pengene gikk til privatskole for Hector og den tre år eldre broren Henry, som nå fullfører legestudiet.
- Jeg vokste opp med å kritisere myndighetene rundt middagsbordet og med troen på at utdanning var det beste verktøyet for å kunne endre samfunnet, forteller han.
Utdanning fikk han, men ikke uten kamp. Og nettopp denne kampen førte ham til Norge.
Fra Honduras til Bergen
Fra freshe
Les opprinnelig artikkelDet var sånt han bare måtte forvente. Hector Ulloa smiler når han forteller om perioden som studentaktivist hjemme i Honduras i Mellom-Amerika.
- Jeg hører jo selv at det er en syk historie, spesielt når jeg snakker om det i Norge. Her ser jeg hvor langt unna dette virker, samtidig som jeg vet at mange studenter opplever det samme. Historien min er ikke unik i det hele tatt, sier han og blir mer alvorlig.
- I dette rolige, trygge kontorlokalet, slår det meg hvor store kontrastene er i alt jeg har opplevd i mitt 26 år korte liv. Det er ironisk, sier lederen av Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH).
Kunnskap er kraft
Å vokse opp med samfunnsengasjerte foreldre gjør noe med deg. Engasjementet går ofte i arv. Hector Ulloa er intet unntak.
Lærerne Mario og Iris var begge universitetsutdannet, noe som på langt nær var vanlig i Honduras på 1980-tallet. Det er det fortsatt ikke, i et av de minst utviklede landene i Mellom-Amerika. De var begge aktive i studentbevegelsen.
I 1996 fikk de sin andre sønn, Hector. Barna vokste opp i hovedstaden Tegucigalpa, der foreldrene fortsatt bor.
Mario og Iris var fast bestemte på at deres to sønner skulle få utdanning. Det var det viktigste de kunne gi dem. Ferieturer, restaurantbesøk og andre luksusgoder måtte vike. Pengene gikk til privatskole for Hector og den tre år eldre broren Henry, som nå fullfører legestudiet.
- Jeg vokste opp med å kritisere myndighetene rundt middagsbordet og med troen på at utdanning var det beste verktøyet for å kunne endre samfunnet, forteller han.
Utdanning fikk han, men ikke uten kamp. Og nettopp denne kampen førte ham til Norge.
Fra Honduras til Bergen
Fra freshe
