Magma
22.09.2020
INNLEDNING
Forholdet til Russland er et sentralt tema i norsk utenrikspolitikk (Hønneland & Rowe, 2010). Historisk sett har relasjonen i nord fortrinnsvis vært preget av fred og mellommenneskelig kontakt, til tross for asymmetrien mellom de to landene hva størrelse og militærmakt angår. At tsar Nikolaj II i 1905 var det første statsoverhodet som anerkjente Norge som en suveren stat, var ikke tilfeldig. Allerede tidlig på 1700-tallet ble det opprettet en regional handelsforbindelse, pomorhandelen, mellom russiske kjøpmenn fra Kvitsjø-området i Nordvest-Russland og befolkningen langs kysten av Nord-Norge. Pomorhandelen la gjennom 200 år grunnlaget for et godt regionalt samarbeid på tross av motsetninger på det statlige nivået, inntil handelsforbindelsen fikk en brå slutt som følge av den russiske revolusjonen i 1917 (Niemi, 1992).
I de følgende tre tiårene ble handelen og den menneskelige kontakten mellom nordmenn og russere i grensestrøkene vesentlig redusert, inntil sovjetiske tropper ble mottatt som frigjøringshelter i Øst-Finnmark høsten 1944. Lokalt ble frigjøringen i ettertid brukt som argument for mer kontakt over grensen (Bones, 2015; Hønneland, 1998). I perioden 1946-1991, da den 123 km lange grenselinjen markerte skillet mellom øst- og vestblokken i internasjonal politikk, var kontakten gjennomgående minimal (Holtsmark, 2015). Selv da var det imidlertid noe regional kontakt, særlig gjennom idretten (Tamnes & Eriksen, 1999).
Først i 1993, med opprettelsen av Barentssamarbeidet mellom Norge, Sverige, Finland og Russland, ble betingelsene for norsk-russiske forbindelser igjen bedre. Hensikten med tiltaket, som var et norsk initiativ, var å sikre fred og stabilitet i nordområdene gjennom felles satsingsområder og et nært folk-til-folk-samarbeid (Vestvik & Rosenby, 2019). Siden etableringen har Barentssamarbeidet kontinuerlig arbeidet med å utvikle regionen på lite kontroversielle, men viktige felt som næringsutvikling, kommunikasjon, klima og miljøvern, redningsarbeid og kultur. Samarbeidet har gjennom årene medvirket til å redusere spenningen i nordområdene og bygge opp tillitsforholdet mellom statene (Robertsen, 2014).
En utfordring for de spesielle norsk-russiske relasjonene i grenseområdet er imidlertid den økte spenningen mellom Russland og Vesten de siste årene. Et veiskille i øst-vest-forholdet var Russlands militære intervensjon i Ukraina i 2014 og den påfølgende annekteringen av Krimhalvøya. Som svar på folkerettsbruddene igangsatte vestlige land økonomiske sanksjoner mot Russland, som svarte med motsanksjoner (Vestvik & Rosenby, 2019).
TO HYPOTESER
Problemstillingen i denne artikkelen er: I hvilken grad har forholdet mellom nordmenn og russere i grenseregionen tatt skade av økt spenning mellom øst og vest? Som et bakteppe for analysen av intervjuene skal vi formulere to hypoteser som benytter teori fra studiet av internasjonal politikk. Selv om vi studerer en kompleks virkelighet, og det ikke kan gis et entydig svar på forskningsspørsmålet, lar det seg avgjøre hvilken av de to hypotesene som passer best.
Den første hypotesen (H1) er at nordmenn i Øst-Finnmark etter 2014 har opplevd en negativ dreining i det lokale forholdet til Russland. Til grunn for antakelsen ligger det to premisser. Det ene er at relasjonene i grenseområdet ikke bare avhenger av regionale eller lokale faktorer, men i betydelig grad påvirkes av krefter som befinner seg langt unna geografisk. Det gjelder politiske beslutninger i landenes hovedsteder, der Moskva normalt vil prege relasjonen mer enn Oslo, men også hendelser i internasjonal politikk som ikke har direkte sammenheng med det bilaterale forholdet. I internasjonale stridsspørsmål står Russland og vestlige land hyppig på hver sin side. Graden av uenighet utfordrer ikke bare det generelle forholdet mellom partene, men kan også forårsake regionale utslag (Vestvik & Rosenby, 2019). Slik kan det lokale samarbeidet mellom Russland og NATO-landet Norge i nord, som antydet i figur 1 nedenfor, påvirkes negativt av økt spenning på det internasjonale nivået.
Som det fremgår av figuren, kan effekten på de norsk-russiske relasjonene i Finnmark både være direkte og formidles indirekte, via det bilaterale nivået. Regionale konsekvenser av stormaktskonflikter var en mye omtalt side av den kalde krigen, blant annet fordi USA og Sovjetunionen førte krig mot hverandre ved å støtte hver sin stat i regionale konflikter (Bar-Siman-Tov, 1984).
Det andre premisset for H1 er at norsk utenrikspolitikk vis-à-vis Russland i noen grad har endret karakter etter 2014, og det på en måte som kan ha gjort naboen i øst mindre velvillig overfor Norge. Som en småstat med grense mot en tidvis uberegnelig stormakt, og som i tillegg har stormaktens hovedrival som sin viktigste allierte, er Norge i en utsatt geopolitisk posisjon (Knutsen, 1994). Tradisjonelt har Norge fulgt to komplementære strategier vis-à-vis Russland, kalt avskrekking og beroligelse. Til den første strategien hører Norges militære styrker og alliansetilknytning, mens den andre omfatter alle tiltak som skal forsikre Russland om at Norge ikke har aggressive intensjoner (Holst, 1988; Heier & Kjølberg, 2015).
Strategiene ligner mye på den amerikanske statsviteren Joseph S. Nyes skille mellom staters bruk av to forskjellige virkemidler i utenrikspolitikken. Det ene er «hard makt» i form av militære eller økonomiske tvangsmidler, det andre «myk makt», som innebærer å påvirke eller overtale motparten, for eksempel gjennom diplomati og mellomfolkelig dialog (Nye, 2004). Bruken av myk makt er særlig nyttig for småstater som Norge, med begrenset militær kapasitet (Østerud, 2014). Utfordringen i Norges håndtering av Russland er å finne den til enhver tid beste balansen mellom avskrekking og beroligelse, tilsvarende hard eller myk makt (Brusgaard, 2018). Begge strategiene kan ha uønskede konsekvenser om pendelen svinger for mye i én retning. Avskrekkende tiltak kan skade et naboforhold og gjøre at den andre parten ruster opp. Beroligende tiltak kan tolkes som svakhet og bli forsøkt utnyttet (Morgenthau, 1967).
Siden 2014 har Norge på flere nye områder gjort bruk av avskrekking («hard makt»), noe som kan gjøre Russland mindre vennlig innstilt (Brusgaard, 2018). Et av tiltakene har vært å følge sanksjonslinjen til EU (Kjølberg, 2014). Sanksjonene som ble innført i 2014, omfatter finansielle restriksjoner, importforbud og våpenembargo, dessuten visumforbud mot russiske enkeltpersoner som ble antatt å ha tilknytning til annekteringen av Krim. Russland reagerte ved å vedta motsanksjoner, deriblant stans i import av matvarer fra USA, EU og Norge (Felbermayr, Yalcin & Grübener, 2014; Sovala, 2014).
Både sanksjonene og motsanksjonene gjelder fremdeles. Norge, som spiller en stadig viktigere rolle i amerikansk avskrekking av Russland, har videre godkjent stasjonering av amerikanske soldater på Værnes, og tillatt NATO -øvelser i Finnmark (Brusgaard, 2018). Også i offisiell norsk retorikk har det funnet sted en viss forskyvning mot mer avskrekking, og mindre vekt på beroligelse (Gartland & Skaflestad, 2019). Flere typer norsk-russisk samarbeid, blant annet alt det militære og forsvarsrelaterte, er stanset (Vestvik & Rosenby, 2019).
Et tilleggsmoment som kan tale for H1, er at de russiske sanksjonene har fått følbare konsekvenser for det regionale næringssamarbeidet. Spesielt ble fiskeindustrien i n
Gå til medietI de følgende tre tiårene ble handelen og den menneskelige kontakten mellom nordmenn og russere i grensestrøkene vesentlig redusert, inntil sovjetiske tropper ble mottatt som frigjøringshelter i Øst-Finnmark høsten 1944. Lokalt ble frigjøringen i ettertid brukt som argument for mer kontakt over grensen (Bones, 2015; Hønneland, 1998). I perioden 1946-1991, da den 123 km lange grenselinjen markerte skillet mellom øst- og vestblokken i internasjonal politikk, var kontakten gjennomgående minimal (Holtsmark, 2015). Selv da var det imidlertid noe regional kontakt, særlig gjennom idretten (Tamnes & Eriksen, 1999).
Først i 1993, med opprettelsen av Barentssamarbeidet mellom Norge, Sverige, Finland og Russland, ble betingelsene for norsk-russiske forbindelser igjen bedre. Hensikten med tiltaket, som var et norsk initiativ, var å sikre fred og stabilitet i nordområdene gjennom felles satsingsområder og et nært folk-til-folk-samarbeid (Vestvik & Rosenby, 2019). Siden etableringen har Barentssamarbeidet kontinuerlig arbeidet med å utvikle regionen på lite kontroversielle, men viktige felt som næringsutvikling, kommunikasjon, klima og miljøvern, redningsarbeid og kultur. Samarbeidet har gjennom årene medvirket til å redusere spenningen i nordområdene og bygge opp tillitsforholdet mellom statene (Robertsen, 2014).
En utfordring for de spesielle norsk-russiske relasjonene i grenseområdet er imidlertid den økte spenningen mellom Russland og Vesten de siste årene. Et veiskille i øst-vest-forholdet var Russlands militære intervensjon i Ukraina i 2014 og den påfølgende annekteringen av Krimhalvøya. Som svar på folkerettsbruddene igangsatte vestlige land økonomiske sanksjoner mot Russland, som svarte med motsanksjoner (Vestvik & Rosenby, 2019).
TO HYPOTESER
Problemstillingen i denne artikkelen er: I hvilken grad har forholdet mellom nordmenn og russere i grenseregionen tatt skade av økt spenning mellom øst og vest? Som et bakteppe for analysen av intervjuene skal vi formulere to hypoteser som benytter teori fra studiet av internasjonal politikk. Selv om vi studerer en kompleks virkelighet, og det ikke kan gis et entydig svar på forskningsspørsmålet, lar det seg avgjøre hvilken av de to hypotesene som passer best.
Den første hypotesen (H1) er at nordmenn i Øst-Finnmark etter 2014 har opplevd en negativ dreining i det lokale forholdet til Russland. Til grunn for antakelsen ligger det to premisser. Det ene er at relasjonene i grenseområdet ikke bare avhenger av regionale eller lokale faktorer, men i betydelig grad påvirkes av krefter som befinner seg langt unna geografisk. Det gjelder politiske beslutninger i landenes hovedsteder, der Moskva normalt vil prege relasjonen mer enn Oslo, men også hendelser i internasjonal politikk som ikke har direkte sammenheng med det bilaterale forholdet. I internasjonale stridsspørsmål står Russland og vestlige land hyppig på hver sin side. Graden av uenighet utfordrer ikke bare det generelle forholdet mellom partene, men kan også forårsake regionale utslag (Vestvik & Rosenby, 2019). Slik kan det lokale samarbeidet mellom Russland og NATO-landet Norge i nord, som antydet i figur 1 nedenfor, påvirkes negativt av økt spenning på det internasjonale nivået.
Som det fremgår av figuren, kan effekten på de norsk-russiske relasjonene i Finnmark både være direkte og formidles indirekte, via det bilaterale nivået. Regionale konsekvenser av stormaktskonflikter var en mye omtalt side av den kalde krigen, blant annet fordi USA og Sovjetunionen førte krig mot hverandre ved å støtte hver sin stat i regionale konflikter (Bar-Siman-Tov, 1984).
Det andre premisset for H1 er at norsk utenrikspolitikk vis-à-vis Russland i noen grad har endret karakter etter 2014, og det på en måte som kan ha gjort naboen i øst mindre velvillig overfor Norge. Som en småstat med grense mot en tidvis uberegnelig stormakt, og som i tillegg har stormaktens hovedrival som sin viktigste allierte, er Norge i en utsatt geopolitisk posisjon (Knutsen, 1994). Tradisjonelt har Norge fulgt to komplementære strategier vis-à-vis Russland, kalt avskrekking og beroligelse. Til den første strategien hører Norges militære styrker og alliansetilknytning, mens den andre omfatter alle tiltak som skal forsikre Russland om at Norge ikke har aggressive intensjoner (Holst, 1988; Heier & Kjølberg, 2015).
Strategiene ligner mye på den amerikanske statsviteren Joseph S. Nyes skille mellom staters bruk av to forskjellige virkemidler i utenrikspolitikken. Det ene er «hard makt» i form av militære eller økonomiske tvangsmidler, det andre «myk makt», som innebærer å påvirke eller overtale motparten, for eksempel gjennom diplomati og mellomfolkelig dialog (Nye, 2004). Bruken av myk makt er særlig nyttig for småstater som Norge, med begrenset militær kapasitet (Østerud, 2014). Utfordringen i Norges håndtering av Russland er å finne den til enhver tid beste balansen mellom avskrekking og beroligelse, tilsvarende hard eller myk makt (Brusgaard, 2018). Begge strategiene kan ha uønskede konsekvenser om pendelen svinger for mye i én retning. Avskrekkende tiltak kan skade et naboforhold og gjøre at den andre parten ruster opp. Beroligende tiltak kan tolkes som svakhet og bli forsøkt utnyttet (Morgenthau, 1967).
Siden 2014 har Norge på flere nye områder gjort bruk av avskrekking («hard makt»), noe som kan gjøre Russland mindre vennlig innstilt (Brusgaard, 2018). Et av tiltakene har vært å følge sanksjonslinjen til EU (Kjølberg, 2014). Sanksjonene som ble innført i 2014, omfatter finansielle restriksjoner, importforbud og våpenembargo, dessuten visumforbud mot russiske enkeltpersoner som ble antatt å ha tilknytning til annekteringen av Krim. Russland reagerte ved å vedta motsanksjoner, deriblant stans i import av matvarer fra USA, EU og Norge (Felbermayr, Yalcin & Grübener, 2014; Sovala, 2014).
Både sanksjonene og motsanksjonene gjelder fremdeles. Norge, som spiller en stadig viktigere rolle i amerikansk avskrekking av Russland, har videre godkjent stasjonering av amerikanske soldater på Værnes, og tillatt NATO -øvelser i Finnmark (Brusgaard, 2018). Også i offisiell norsk retorikk har det funnet sted en viss forskyvning mot mer avskrekking, og mindre vekt på beroligelse (Gartland & Skaflestad, 2019). Flere typer norsk-russisk samarbeid, blant annet alt det militære og forsvarsrelaterte, er stanset (Vestvik & Rosenby, 2019).
Et tilleggsmoment som kan tale for H1, er at de russiske sanksjonene har fått følbare konsekvenser for det regionale næringssamarbeidet. Spesielt ble fiskeindustrien i n
