professor, Universitetet i Oslo
En slik endring vil kreve en politikk som støtter opp om nullvekst, kollektivt forbruk, deling og gjenbruk. Dette blir av mange oppfattet som radikalt og urealistisk.
Det finnes også en uvilje blant politikere, nasjonale styringsorganer og nasjonale forskningsråd mot å støtte opp under systemkritikk av vekstsamfunnet på grunn av antatte negative konsekvenser for konkurranseevne, arbeidsplasser og velstand.
Jeg forstår kritikken, men det er en annen virkelighet som er enda mer truende på lang sikt: En klode som er tre til fire grader varmere enn i dag vil ikke være positivt for hverken næringsliv, mennesker eller økosystem.
Teknisk effektivitet er ikke tilstrekkelig
I det kapitalistiske system er økt forbruk betraktet som positivt. Og det er ikke bare fordi det bidrar til økonomisk vekst, men også fordi velstand og trivsel assosieres med store og stadig voksende boliger, personlig transport og infrastruktur, matvaner som inkluderer mer kjøtt, varmere boliger og flere boliger med klimaanlegg.
Antall elektriske apparater i britiske hjem er tredoblet fra 1970 til 2002, og i 2012 var husholdningenes elektrisitetsbruk ansvarlig for 47 prosent av alle CO2-utslipp i Storbritannia.
Mange mener at større teknisk og økonomisk effektivitet skal kompensere for vekst. Dette er en illusjon som passer politikere som ikke tør å utford
