Gravplassen
02.10.2020
Dette er underlig siden det er nettopp gravplassforvaltningene som skal håndtere dødsfall. Hvem skal ellers håndtere en eventuell økning av dødstallene på grunn av pandemien?
Fagbladet Gravplassen har siden fredag 11. september forsøkt å få svar på noen enkle spørsmål fra Justis- og beredskapsdepartementet. Det eneste svaret vår journalist har fått er: «Vi skal se på denne». Til tross for gjentatte purringer har det vært helt stille fra departementet. Bladet gikk i trykken mandag 28. september.
Man skal naturligvis ikke overfortolke at man ikke får svar fra et hardt arbeidende departement.
Men, er dette et tegn på at vårt fagfelt ikke blir ansett som viktig nok til at man blir prioritert? Er det slik også innenfor andre fagfelt som er/kan bli sterkt påvirket av covid-19?
Dette gjelder ikke bare i en situasjon med en pandemi, men også ellers i hverdagen. Når vi for eksempel er tilbake til en normalisert hverdag med vanlig og forutsigbar planlegging. Gravplasser og gravplasskultur må oppnå anseelse og ikke bli en salderingspost.
Vi kan ikke til stadighet bli oversett av et stadig større press på offentlige kommunikasjonsfolk.
Den usynlige blir glemt inntil han synliggjør seg selv.
Det ligger mange uunnværlige kvinner og menn på gravplassen. Det betyr ikke at gravplassen er uunnværlig. Jeg sier meg enig i Kirsten Lundes betraktninger i sin takketale til deltakerne på årets fagdager i Molde. Hun oppfordrer styret og sekretariatet i Gravplassforeningen til å «tre mer ut på scenen og ut i det offentlige rom».
Det er bare én måte å bli mer synlig på: Det er å synliggjøre seg selv og sin aktivitet.
Dette tilligger ikke bare foreningens sekretariat og styre. Alle forvaltninger bør ta del i denne dugnaden. Og foreningen kan sette det på dagsorden når man setter sammen programmet for kurs og fagdager.
Spørsmålet er:
Trenger gravplassektoren en mediestrategi for å bli mer synlig?
"Kommentarer fra KA sin rapport om båreromskapasitet (se artikkel på side 16 - 17), viser at flere gravplassforvaltninger ikke blir oppfattet som en naturlig del av kommunenes beredskapsplanlegging mot covid-19."
"«Det er bare én måte å bli mer synlig på: Det er å synliggjøre seg selv og sin aktivitet.»
Alf Bergin"
Les opprinnelig artikkelMan skal naturligvis ikke overfortolke at man ikke får svar fra et hardt arbeidende departement.
Men, er dette et tegn på at vårt fagfelt ikke blir ansett som viktig nok til at man blir prioritert? Er det slik også innenfor andre fagfelt som er/kan bli sterkt påvirket av covid-19?
Dette gjelder ikke bare i en situasjon med en pandemi, men også ellers i hverdagen. Når vi for eksempel er tilbake til en normalisert hverdag med vanlig og forutsigbar planlegging. Gravplasser og gravplasskultur må oppnå anseelse og ikke bli en salderingspost.
Vi kan ikke til stadighet bli oversett av et stadig større press på offentlige kommunikasjonsfolk.
Den usynlige blir glemt inntil han synliggjør seg selv.
Det ligger mange uunnværlige kvinner og menn på gravplassen. Det betyr ikke at gravplassen er uunnværlig. Jeg sier meg enig i Kirsten Lundes betraktninger i sin takketale til deltakerne på årets fagdager i Molde. Hun oppfordrer styret og sekretariatet i Gravplassforeningen til å «tre mer ut på scenen og ut i det offentlige rom».
Det er bare én måte å bli mer synlig på: Det er å synliggjøre seg selv og sin aktivitet.
Dette tilligger ikke bare foreningens sekretariat og styre. Alle forvaltninger bør ta del i denne dugnaden. Og foreningen kan sette det på dagsorden når man setter sammen programmet for kurs og fagdager.
Spørsmålet er:
Trenger gravplassektoren en mediestrategi for å bli mer synlig?
"Kommentarer fra KA sin rapport om båreromskapasitet (se artikkel på side 16 - 17), viser at flere gravplassforvaltninger ikke blir oppfattet som en naturlig del av kommunenes beredskapsplanlegging mot covid-19."
"«Det er bare én måte å bli mer synlig på: Det er å synliggjøre seg selv og sin aktivitet.»
Alf Bergin"
