Fagpressenytt

Til vanlig er han billedredaktør i VG Helg, men drar ofte på reportasjereiser. Som han også høster priser for. Det er straks to år siden fotografiet av flyktningene i strandkanten på Lesbos ble kåret til Årets bilde her hjemme.

Han er heller ikke fremmed i den internasjonale konkurransen som han karakteriserer som fotojournalistikkens Oscar-pris. I 2007 fikk han to priser, deriblant første pris i klassen Arts & Entertainment singles.

- Da jeg fikk priser sist var jeg hjemme sykemeldt da jeg fikk vite at jeg var nominert. Og nå er jeg igjen hjemme sykemeldt og fikk vite at jeg er nominert. Jeg må passe på å være sykemeldt, sier han og humrer.

Serien Rasmussen nå er nominert for er en forlengelse av VG Helgs prosjekt om det hvite hatet i Europa. Da de drev med etterarbeidet bestemte Rasmussen og Ronny Berg seg for å dra til USA for å utvide prosjektet. Bakgrunnen var de høyreekstreme marsjene som pågikk på denne tiden.

Møtt med åpne armer

I ti dager reiste de to rundt i Virginia og West Virginia. I områder hvor det var mange Trump-tilhengere og folk som representerer høyreekstreme miljøer. I arbeidet møtte de to mange mennesker, noe som førte til at Rasmussen i større grad enn tidligere brukte tid på portrettformatet enn han vanligvis gjør. Dermed er det en blanding av portrett, reportasjefoto og miljøbilder.

Han forteller at møtet med folkene som ble intervjuet og fotografert ikke var så vanskelig. I forkant hadde de arbeidet mye med å få tak i folk.

- Noen var selvfølgelig skeptiske, men de vi møtte tok oss i mot med åpne armer. Det handler om å være åpne om intensjonen bak prosjektet og å vær reale. Det har vist seg å fungere mange ganger tidligere.

Her kan du se serien Rasmussen er nominert for.

orskjellen på prosjektet i USA til det fra Europa er at amerikanerne nok i større grad er glade for å fotograferes, og at de er stolte av holdningene sine og det de står for. Det var ingen problemer å få folk til å stille opp når Rasmussen tok opp kamera. Han mener det skyldes at de følte tryggheten i åpenheten rundt prosjektet.

Viktig var det også å få til møter med folkene hjemme hos dem selv. Da føler de seg mer komfortable, og det gir mulighet til å fortelle mer av historien.

- Du får en annen reportasje og andre bilder når vi får lov til å komme inn i privatsfæren til folk, forteller han.

Underveis på reisen var de to med paramilitære på øvelse i Appalachene-fjellene, da var de ikke like sikre på tryggheten.

- De var glade for å ha oss med, men de skjøt med skarp ammuniasjon og de skjøt vilt. Vi gikk med en klump i magen, for vi visste ikke helt hvor de skjøt. Vi var litt usikre da.

Han skryter av makker Ronny Berg som han har jobbet sammen med på prosjektet i USA. Berg er opptatt av bildene, sier han, og at de to samarbeidet underveis om ideer og gjennomføring.

Extra-info: