Voksnes trøst av barn er vel et så vanlig og trivielt innslag i barnehagens hverdag, at aktiviteten aldri kan bli et selvstendig forskningsemne? Det kan virke slik, ettersom trøst ikke blir gitt noen synlig oppmerksomhet innen hverken pedagogisk forskning eller pedagogisk utdanning.
Det er rart, ikke minst hvis man holder på at trøst er et av pedagogikkens suverent mest vesentlige grep og begrep: De aller fleste av oss har nemlig både blitt og har selv trøstet.
Trøst som renspikket trolldomskunst
Sett på avstand er trøst ren magi: I løpet av bare syv minutter lykkes det barnehagelæreren Trine å trylle all smerte og ulykke ut av Bjørns kropp og sinn, etter at han falt av husken og slo kneet sitt til blods. Dermed oppviser hun en magisk styrke og effektivitet som kunne minne om en vellykket djevleutdrivelse.
Femårige Bjørn kommer med dagens siste snøft, hopper ned fra fanget til Trine og humper tilbake til de andre på utelekeplassen. Husken får dog lov til å forbli huske for i dag. Trine for sin del kan nå, lettet og fornøyd, konstatere at Bjørn er visst ferdigtrøstet. Trøstescenariet fremstår som fullstendig vellykket, hvor Bjørn, med Trines innblanding, sakte, men sikkert, vender tilbake i en komfortabel tils
