Appell
17.11.2017
Norsk Folkehjelp er verdens største humanitære mineryddingsorganisasjon, og har i løpet av 25 år ryddet to millioner miner og klasebomber i 47 land. Tidligere leder av internasjonal avdeling, Jan Erik Linstad, tok initiativet til dette arbeidet, til tross for massiv intern motstand.
Jan Erik Linstad vokste opp som misjonærbarn i Kongo, og har hele livet jobbet med internasjonale spørsmål og utsatte grupper med mennesker. Bakgrunnen for initiativet til at Norsk Folkehjelp skulle begynne med minerydding i 1992, var hans møter med mineskadde mennesker mange steder i verden.
- Det gjorde meg aldeles rasende. Jeg har sett mennesker som hinket rundt på ett bein i Libanon og skadde barn i Mosambik, og syntes det var helt forferdelig at sivil minerydding ikke var et prioritert område, forteller han.
I 1992 deltok Linstad i en FN-delegasjon i Kambodsja, fordi Thailand krevde at 60 000 flyktninger skulle returneres til Kambodsja innen seks måneder.
- Vi skulle organisere arbeidet, og jeg fikk lov til å jobbe med minespørsmålet parallelt.
Den beste måten å rehabilitere bønder på var å gi dem land, så vi kjørte fra Phnom Penh for å se på aktuelle landområder. Da vi kom fram måtte jeg tisse, så jeg gikk ut av bilen og tok ett skritt over grøfta, da en hånd plutselig grep tak i t-skjorta mi og rykket meg tilbake. Det var en av dem som var med i bilen, og han ropte: «Du må ikke gå der! Det er fullt av miner! » Jeg ble så opprørt - tenk at myndighetene ville flytte bøndene dit, sier Linstad.
BRENNENDE ENGASJERT. Tilbake i Phnom Penh dro han rett til FNs hovedkontor.
- Jeg fortalte hvor rasende jeg var - det virket jo som om Kambodsja slett ikke ville ha hjem flyktningene. Jeg snakket med daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holst, utenriksminister Thorvald Stoltenberg og Jan Egeland, som da var statssekretær i Utenriksdepartementet, på satellittelefon. De forsto mitt engasjeme
Gå til mediet- Det gjorde meg aldeles rasende. Jeg har sett mennesker som hinket rundt på ett bein i Libanon og skadde barn i Mosambik, og syntes det var helt forferdelig at sivil minerydding ikke var et prioritert område, forteller han.
I 1992 deltok Linstad i en FN-delegasjon i Kambodsja, fordi Thailand krevde at 60 000 flyktninger skulle returneres til Kambodsja innen seks måneder.
- Vi skulle organisere arbeidet, og jeg fikk lov til å jobbe med minespørsmålet parallelt.
Den beste måten å rehabilitere bønder på var å gi dem land, så vi kjørte fra Phnom Penh for å se på aktuelle landområder. Da vi kom fram måtte jeg tisse, så jeg gikk ut av bilen og tok ett skritt over grøfta, da en hånd plutselig grep tak i t-skjorta mi og rykket meg tilbake. Det var en av dem som var med i bilen, og han ropte: «Du må ikke gå der! Det er fullt av miner! » Jeg ble så opprørt - tenk at myndighetene ville flytte bøndene dit, sier Linstad.
BRENNENDE ENGASJERT. Tilbake i Phnom Penh dro han rett til FNs hovedkontor.
- Jeg fortalte hvor rasende jeg var - det virket jo som om Kambodsja slett ikke ville ha hjem flyktningene. Jeg snakket med daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holst, utenriksminister Thorvald Stoltenberg og Jan Egeland, som da var statssekretær i Utenriksdepartementet, på satellittelefon. De forsto mitt engasjeme
